Da jeg tjente kongen
Flytningen av militærøvelsene fra Gråtenmoen til Heistadmoen var et uheldig trekk for Skien og dens befolkning i flere henseender. Foruten å skaffe byen mange inntekter ved tilstrømning av folk fra nabobyer og opland som skaffet liv og rørelse og nedla en hel del penger, der kom hoteller, kjøpmenn, vognmenn og andre næringsdrivende direkte og indirekte til gode, virket også solfatenes innrykning og ophold på Gråtenmoen oplivende og stimulerende, som all ungdom gjør, når den kommer sammen i sin sprekeste alder for å øve idrett og våpenbruk under sine militære øvelser en 2-3 måneder hver sommer.
Det gav et visst frisk og muntert liv og stemning, og spenstighet i sinn og muskler, når man om forsommer og sommeren tidlig om morgenen slo vinduene op for den friske solfyldte sommerluft og samtidig fikk de muntre oplivende toner fra Gråtenmoens militærmusikk med trommer og hornsignale sendende inn, det bragte straks humøret op.
Når man så senere utover dagen hørte geværknitringen fra hastigilden og den samlede smell fra de avskudte geværsalver under feltmanøvrene, iblandet med vakre hornsignaler, bragte det en egen behagelig virkende stemning i den avbrudte daglige stillhet,
Jeg avtjente min verneplikt på Gråtenmoen somrene 1887, 88 og 89 samt 12 dage 6 år senere, og skal jeg nedenfor fortelle litt om livet, som det dengang artet sig i Kongens tjeneste eller som kongens kar som det også kaltes.
Først litt om selve plassen on innkvarteringen. Ekserserplassen bestod av to dele, den øvre egentlige ekserserplass Moflata og den mindre og bakkede S. Hanshaug beliggende ned mot Skienselven. På bakkekammen mellem disse lå depotbygningene (to stykker) samt officersmessen, hvor tillike Gråtenmoens eier, den bekjente Hansen på Moen, som han kaltes, hadde sin bolig.
Oppe på den egentlige Moflata lå soldatbrakka, et langt, gult bordhus, der lå øst-vest, delt efter midten med en bordvegg hvorpå køier i tre-fire høider var fstspkret, med plass til 4 mann i hver køi, et meget primitivt sengested, som ikke skulde opdra beboerne til bløtaktighet. Her husedes rekruttkompaniene fra Nedenes på søndre side og Telemarkens på den nordre side, ca. 4-500 mann. I bataljoneksersisen, hvor styrken gikk op til en ca. 1400 mann, måtte 16-mannstelte tillike anvendes.
Åpne spiseskur med tilhørende åpne, helt udekket kokegraver, hvor sand og andre av vind og vær tilsatte ingredienser samt en kaladråpe fra gamle furer R.s dryppende nesetipp, falt ned i suppegryten, når han skulde kontrollere styrken og smaken på suppen, forstår man at det måtte bli en delikat, velsmakende suppe. Vi var imidlertid ikke kresne eller som bøndene kalte det vammelmaga, så det gikk ned med største appetit og smakte delikat.
Ved østre ende av soldatbarakken og nærheten av denne hadde Isak og Reier, to menn nede fra Gråten, sine marketenterier, hvor der til stående retter servertes kjøttkaker og rødgrøt samt i makreltiden stekt makrell. Mellem disse marketanterier hadde Hansen sine sjapper, en 2-3 stykker, hvor der servertes øl og brennevin for de militære.
Mellem marketenterierne og officersmessen hadde underofficererne sin barakke og enda lengere nede mellem depotbygningene og Gråten lå et danselokale Hauken og et i skogen lenger vest Duen der var større og tillike utstyrt med gallerier. Mellem disse lå den såkalte Tamburlund hvor musikken hadde sitt tilhold. Her var likeledes vakten med sitt arrestlokale samt sanitetsteltet og et par officerstelter beliggende.
Serveringen av øl og brennevin var egentlig kun tillatt til de militære, men dette arrangertes på en meget lettvint måte, idet soldatene optrådte, bestilte, betalte og hentet for civile og besøkende, så praktisk talt hvem som helst kunne få hvad han ønsket.
Med vanntilførselen til ekserserplassen var det dårlig. Der var ingen vannlidning, men vannet måtte hentes fra brønde nede i bakken mot elven og bæres op og fylles i 6 større vanntønder, beliggende i et skur eller halvtekke ved spiseskurene. For å forlenge arbeidstiden av vannbæringen som foretokes av en 6-8 mann, og sattes pris på som avveksling av eksersisen, åpnedes avtappningskranene så vannet randt ut mens vi hentet neste vende. Dog passet vi på å stenge så i betids at tøndene blev halvfylte. Resten blev påfyllt av neste gjeng, så vnnfyllingen tok en hel dags arbeid.
En annen avveksling som det såkalte leirarbeide skaffet oss, og som vi satte pris på, var å bli kommandert til kokker, der under furerens ledelse tillavet og serverte middagsmaten. Dengang bruktes ikke fast ansatte kokker, men disse skiftedes blandt mannskapene for hver uke. Kokkerne hadde under sitt arbeide mer frihet og lettere for et besøk i sjappa, hvor en forfriskning, oftest i samvær med fureren, der satte pris på et gratis traktement, smakte godt.
Å beskrive den daglige eksersis med de mange morsomme episoder vil ikke være plass til i en avisartikkel som denne. Jeg skal denne gang innskrenke mig til kun å fortelle litt fra
St. Hans tilbragt på Gråtenmoen som soldat 1886.
Ved St. Hanstid, eller nærmere betegnet et par dage før St. Hansdag, foregikk der bestandig en større innrykning til Skien fra Telemarken, og var det telemarkingene, som især satte sitt preg på bylivet og da mest alle de staute, vakre rødkinnede bondejenter, som i sine dengang brukte nasjonaldrakter, forskjellige i farve og snitt for de forskjellige bygdelag, arm i arm toget gjennem byens gater (der dengang ikke var så brede som nu) og mange gange helt sperret trafikken lysende op i gatebilledet i de vakre nasjonale røde og hvite og blå farver av deres bunader.
Deres opvartende ledsagende kavalerer av deres brødre og kjærester blandt soldatene falt fullstendig gjennem i deres loslitte, falmede uniformer, der var dem utlevert av staten efter fattig leilighet, og i de fleste tilfelle ikke passet sin bærer, men var gjerne enten for stor eller for liten, med bukser altfor korte eller for lange, og en svart vidbremmet hatt med kokarde, og stor, av hestetaggel, opstående dusk, der dengang bruktes til søndag ellerr galadragt. Hatten lå gjerne helt nede på ørene på sin bærer og gav denne, sammen med den øvrige uniform et visst fattigslig, lite flaterende utseende.
Forat foreslå tilstelningene til festligholdelsen av selve S. Hans aften vr blandt soldatene utnevnt en komite blandt hvem undertegnede blev valgt, assistert av tre kamerater. Vi fikk permisjon et par dager, leiet hest og høivogn av Hansen og dro til byen for å få fatt på tomme tjæretønner der skulde benyttes til avbrennelsen av det store St. Hans bål, der reistes på ekserserplassen. Hele utbyttet blev to tjæretønner, en fikk vi på I. S. Engebrethsens reperbane på Mæla og en på bryggeriet, men var våre anstrengelser heller ikke så svære. Det meste av bålet blev bygget av tyrirøtter, tørt vindfall fra den omliggende Klosterskog. Derimot var vi heldigere ved innsamlingen av pengene til fyrverkeriet, der avbrendtes nede på St. Hanshaugen nede ved elven. Til dette fikk vi inn en 300 kr.
Utover eftermiddagen St. Hans aften drog der en stadig folkestrøm av kjørende og gående utover Klostergaten til Moen.
Festligheten begynte med mønstringstoget der bestod av en par hundre soldater med sitt tilhørende befal fra general til korporal, brigademusikken manglet heller ikke. Alt opsatt av menige soldater. Især gjorde generalen der kopierte vår virkelige generalløitnant With eller som soldatene i almindelighet kalte ham for skrædderen, samt en av kapteinerne kaptein S…. eller besta som han i dagligdags kaltes, stor lykke. Generalen spilledes av H…… D….. og kapteinen av P…… F…… på en tro glimrende måte, begge tilhest på to av Hansen på Moens gamper, som i dagligdags brugtes til sandkjøring og minst av alt var skikket som rideheste for officerer.
Befalet hadde sine tilhørende distingsjoner eller gradsmerker. Generalen tillike, foruten de på luens særdeles brede gulltresser, på skuldrene epauletter med tilhørende stjerner hele brystet dekket av ordener av veldig størrelse.
Efter først å ha foretatt sine øvelser med forskjellige marsjer, oplutninger og geværeksersis, der ikke i alt foregikk på reglementert måte, dannedes den under den almindelige mønstring i almindelighet brugelige firkant hvor de utførte manøvrer fikk sin kritikk og tale av generalen alt en tro kopi av en virkelig mønstring, ja selv kapteinens fall av hesten, som engang hendte den virkelige kaptein (besta) manglet heller ikke, men utførtes av kapt. F. på en glimrende måte, der vakte stormende bifall, men hadde han også ved besøk i sjappa preparert sig, så han hadde lett for å utføre øvelsen eller med andre ord vanskelig for lenger å holde sig på hesteryggen.
Senere utover aftenen i den lyse sommernatt tendtes det veldige bål og fyrverkeriet avbrendtes som den oficielle avslutning på festligheten. Plassen blev ryddet av den utkommanderte vakt, men violin og trekkspill lød fra den omliggende skog hvor hallingen og springeren dansedes av spreke bondegutter og piker, til som det heter ut i de små timer. Mer om livet og oplevelser under rekrutt- og bataljonsøvelsene følger i en senere rtikkel.
Paulus Jonassen.