Møter

Turer

 

"Taterbakken" i 1870-årene

Peder Carl William Blichfeldt (1817-1892) ble fogd i Bamble i 1861. Han hadde da sin bolig i Brevik, men flyttet i 1873 til Skien. I en kort periode bodde familien på Søndre Brekke, men kjøpte snart hus i Taterbakken.


blichfeldtBlichfeldt og frue Philippa 
f. Finne, hadde fire barn. Den yngste var Benedichte, født i Skien 1873. Hun ble senere gift med den danske professoren Age Friis, og bosatte seg i Danmark. "Bene", som hun ble kalt til daglig, skrev på sine eldre dager sine "erindringer". Vi gjengir deler av disse erindringene i den språkform hun selv benyttet, sterkt preget av mange års opphold i Danmark:

"...Paa Toppen af en tredie Bakke "Taterbakken" laa mine Forældres Hjem fra min tidlige Barndom. Der var den gang mange omstreifende "Tatere" allevegne i Byerne; de hidsede Fantassien og blev beskyldt for mangt og meget, ikke mindst for Tyverier. I denne Bakke har der vel engang været et særlig Tilholdssted for slig en Bande. Vort Hus var en meget gammel Bygning, jeg ved ikke hvor gammel, men alle de mange underlige Trapper og Krinkelkroge og "Kot" var ikke fra vor Tid. Og der var saa mange Værelser og underlige Rum, saa en kunde gaa sig helt borti dem, naar en ikke var kjendt. Min far havde været nødt til at købe denne gamle Gaard, da han ikke kunde faa andet passende Logi til Bolig og til Fogedkontor med Fogedarkiv. Nedenunder i Stueetagen var der paa den ene Side af Indgangsdøren en 2-Værelsers Lejlighed med Butikk, hvor Jomfru Sjerke solgte Sukker og Mel og Gryn og dejlige Sukkerstænger og Saakager, som jeg endnu kan huske smagte af Skuffe, og allerførst og fornemmelig "kogt" Sukker som jeg troer var Affald af Puddersukker, der blev opvarmet paa en særlig Maade og lagt på store Fade og hvælvet du, naar det var koldt og saa hugget op og solgt i stor eller smaa Stykker. Aldrig har nogenslags Konfekt smagt mig saa vidunderlig som "kogt Sukker", aldrig har noget synes mig saa gyldengult som det. Jeg har altid længtet efter at smage det igjen, men jeg troer ikke det laves mer — desværre!

Foruden den sjerkske Lejlighed med mange mystiske Udenomsrum fandtes der store og mindre Værelser nedenunder, sommetider var disse udlejede til en anden Familie, sommetider brugtes de til Kontorer og Soveværelse for min Far, det skiftedes lidt, for til Tider havde Far Kontorer paa Loftet. Alt skiftede forresten stadig i dettmærkelige skrumlede Hus, et sært Hus, som vi beboede, indtil det med det meste af Skiens By gikk op i Luer i Sommeren 1886.

I 2den Etage havde vi en riktig Lejlghed; vi kom fra Trappen ind i en stor Entre, fra den husker jeg særlig Rullegardinerne med Billeder fra danske Herregaarde, som optog mig meget. Fra Entreen førte store Fløjdøre paa begge Sider ind til hver sit mæktige Værelse, hvoraf det ene altid beholdt sine Dagligstuemøbler med Rødt Reps med det traditionelle store runde Bord midt i Stuen med Stole omkring, og ved Væggen midt mot Vinduernstod en Sofa med et ovalt Bord foran; paa den Sofa sov min Mor sin Middagssøvn.

Indenfor den store Stue, ud mot Gaarden, var en rædsom grim Spisestue med brunmalede Møbler, som vi altid var lidt skamfulde over. Saa kom et mæktigt Køkken med stort Baal paa Komfuret. Ved siden af Køkkenet et stort Soveværelse. I det hele tatt blev Værelserne stadig byttet om i Brug, det var egentlig ikke hyggelig! Og i uger midt paa den dejligste Sommertid blev der malet Gulve i to af Stuernhvert Aar; da blev der atter flyttet om, og i 6 uger skulde Gulvene staa og tørre og enda hang Fødderne altid i den første Tid.taterbakken

Udenfor Entredøren gikk en ubeskrivelig snørklet Trappe, belgmørk og uhyggelig, op til Loftsetagen, hvor Fars Fogedkontor til Tider var beliggende — til Tider var det altsaa i nederste Etage. At lægge et offentlig Kontor op paa et Loft med en saa brandfarlig og uhyggelig Adgang staar for mig som en Gaade; det hændte da ogsaa flere Gange, at Pengekassen og Fogedarkivet maatte bæres ned paa Gaden, hvis der var Ildebrand nogenlunde Nærheden, og det var ikke saa sjældent.

Der oppe paa Loftet var foruden Kontoret min Brors Værelse og saa Pigeværelset, et mistrøstig Rum til 2 Piger, uhyre nødtørftig udstyret og med Jernstenger for Vinduet (der havde engang boet en sindssyg Mand) og


forresten var det heller ikke nogen at kigge efter, for Vinduet vendte ud mot Skorstenen paa Nabohuset.

Huset havde ingen Have, men en Gaardsplads med Grus og en liden Stribe Græs med nogen smaa Birketrær paa; der var min enlige Legeplads, egentlig hyggelig var der ikke, for der hørtes underlige Lyde fra Gaarden ved Siden af; det var en Fattiggaaard, hvor ber bl.a. to sindssyge eller idiotiske Brødre, der skreg op i en forunderlig Tonarthelt umotiveret og umudulert; og Mænd kom døddrukne hjem, og Kvinder skændtes.

Udover Gaardspladsen gikk der, baade i ste og 2den Sals Højde, en Slags Svalegang, hvoraf den øverste ble brugt som Altan om Somrene. Den nederste gikk udenfor de primitive WC' er, Vedboden, Madboden og Rulleboden.

Udgangen fra Gaarden var et stort Portrum, hvor der hang Masser af "Brandspande" af tykt Lærred; det var jo betryggende! Ved Siden af Porten, i en liden ligesom Portnerbolig, boede tilleje en fordrukken Skomager, som pryglede sin Kone, naar han var fuld. De husede undertiden omrejsende Skuespillere, som sov i store Ølkassen; det var vel nok spændende for mig. Skomageren skulde, naar han ikke havde rede Penge, betale med Fodtøj, og det er sikkert dettFodtøj som har ødelagt mine Fødder, for de var altid enten for store eller for smaa, med på skulde de."

Etter bybrannen i 1886 hvor dette huset ble flammenes rov, flyttet fogd Blichfeldt med familie til "Haven" på Falkum. Han døde i 1892, hans kone Philippa døde i 1915. Deres eneste sønn Frederik Peder f. 1862 kom rundt 1900 til Søndre Falkum som han da leide av den daværende eieren Jacob Aasoldsen Aasland. I 1915 ble han eier av gården som senere er mest kjent som "Blichfeldtgården". Blichfeldt-familien var eier av Søndre Falkum til 1983.

Thorbjørn Wahlstrøm

 

ALTENBURG


En av de gamle, fine gårdene som passeres når vi vandrer kulturstien fra Århus, er gården som til daglig kalles Altenburg Århus. (opplysningstavle nr. 3 på kulturstien). Opprinnelsen til dette navnet, skriver seg fra mannen som i 1796 bygde denne gården som sitt landsted eller lystgård, - Johan Andreas Altenburg i Skien. Han var født på Ulefoss i 1763 hvor hans far Diderik Altenburg var forvalter ved Ulefos Saugbrug. Moren var Marchen Johansdatter Barth, datter av postmester. i Kragerø Johan David Barth og Dorothea Ruhland.

Johan Andreas Altenburg seilte i mange år som skipper, men etablerte seg etter hvert som kjøpmann i Skien, slik hans farfar Jochum Altenburg også hadde gjort. Her tok han først skipperborgerskap, og i 1812 vanlig borgerskap.
I 1794 giftet han seg med Hedevig Christine Paus, datter av skoginspektør i Øvre Telemark Cornelius Paus og Christine Falck.

Altenburgfamilien bodde i den staselige bygården som ble kalt Altenburggården, og som lå på hjørnet av Prinsensgate (nåv. Kverdalsgt.) og Skistredet. Han drev både vanlig butikkhandel og trelasthandel, eide et brennevinsbrenneri på Lundetangen og
hadde egne skip. Et av disse skipene ble bygget i Skien i 1808, og er kanskje det aller første skip som er bygget i Skien. Han var en av Skiens mest betydningsfulle forretningsmenn, meget velstående, og en av byens største skattebetalere.
Hedevig og Johan Altenburg er vel likevel mest kjente som besteforeldrene til Henrik Ibsen. I 1799 fikk de datteren Marichen Cornelia Martine, som i 1825 giftet seg med Knud Ibsen. De er Henrik' s foreldre.

Johan Altenburg døde i 1824, 61 år gammel. Enken satt med gården på Århus til 1838, da hun solgte til Ole Larsen Wold. Senere har gården hatt en rekke forskjellige eiere, og gjennomgått flere bygningsmessige forandringer. Blant annet hadde hovedbygningen opprinnelig valmtak.

Bygården overtok Altenburg' s svigersønn Knud Ibsen i 1830, og flyttet da dit fra Stockmanngården. Her ble Ibsen-familien boende i ca. 4 år, før de flyttet til Venstøp. Altenburggården ble da solgt til kjøpmann Teleph Stub Plesner (1811-1852).
Altenburggården strøk med i bybrannen i 1886. Nå eies "Nye Altenburggården" av G/S-banken som har gjennomført en flott restaurering av bygningen.

TW.

Geitebuvarden

BRANNVETEN PÅ GEITEBUVARDEN
- 525 moh. Strategisk topp i Skien Vestmark

 

I årene før tusenårsskiftet hadde turfolk lenge observert forfallet på den gamle trekonstruksjonen på toppen av Geitebuvarden. nord i Vestmarka. Noen hadde prøvd å klatre opp på den, andre hadde brukt de løsrevne stokkene til turbål. Men det var en som oftere enn de fleste fant veien opp til varden og var bekymret for forfallet..

Sonja Mastdalen, som hadde vokst opp i nærområdet, hadde gjennom barndom og ungdom hatt utallige turer til varden. Som styremedlem i Skien Historielag oppfordret hun laget til å engasjere seg i en eventuell reparasjon av varden og viste til bildemateriale og annen dokumentasjon hvordan den en gang hadde sett ut. Laget tente på ideen og tok kontakt med grunneieren Løvenskiold-Fossum som viste stor imøtekommenhet, og snart var arbeidet i gang.

Turistforeningen som hadde ansvar for vedlikehold av stiene i området, ble også med i tillegg til fylkesmannens landbruksavdeling som bidro økonomisk.

- Slanke furuer ble felt nede ved Valebøveien og fraktet til topps av helikopterskolen, som var stasjonert på Geiteryggen. Tretten lass måtte til, men da var det bare å sette i gang for de tre arbeiderne fra Løvenskiold. Noe av kjernen i varden ble beholdt, og med plattform og rekkverk på toppen sto den flotte, nye brannveten ferdig sent i november 2001. Innvielsen fant sted neste vår med fellestur til topps, og en plakett med navnene på de involverte ble festet til byggverket.

Og selvsagt ble det holdt taler. Det var mange som ikke kjente bakgrunnen for den gamle trevarden, og det var den historien som måtte fortelles. Så da turfolket hadde samlet seg på toppen og nøt nistepakken, holdt Skien Historielags representant en tale som tok for seg den historiske bakgrunnen for byggverket. Her har vi kortversjonen::

- ”Mange av dere har nok vært her oppe utallige ganger tidligere, og noen har kanskje undret seg over hva denne trekonstruksjonen skulle tjene til. Vi må faktisk så langt tilbake i tid som til Håkon Adelsteinsfostres dager, den kongen vi kalte for Håkon den gode. Det var under hans regjeringstid at det ble påbudt å reise væter eller varder på de høyeste fjelltoppene. Disse ble oppført ikke lenger fra hverandre enn at en kunne se fra den ene til den andre. Når de ble tent var det et varsel om at fienden var i anmarsj.

I.flg. Snorre tok det bare syv netter fra hærbudet nådde fra syd til nord i landet.

Kongen bestemte videre at hver fri mann skulle eie til landets forsvar skjold, spyd, sverd eller øks. Landet ble delt i skipreider så langt som laksen gikk opp i elvene, og hvert skipreide skulle utruste og bemanne et skip. Det var 310 slike i landet vårt, og Holla, som Geitebuvarden tilhørte inntil våre dager, lå inn under Volufors (Ulefoss) skipreide. Når varden brant og hærpil var mottatt, hadde man å møte utrustet ved skipet sitt innen 5 dager. Skipet var på 20 eller 25 tofter. Ved hver tofte var det to leidingsmenn med 20 tylfter piler og en bue. Bøndene i skipreidet var pliktig til å utruste skipet sitt med mat for 2 måneder, og videre skulle de betale hver leidingsmann 1 øre sølv pr.måned i lønn. På Magnus Lagabøters tid var det 279 skipreider i landet, og sammen med signalvardene, som altså Holla hadde en av, nemlig Geitebuvarden, så var disse en del av landets forsvar. Skipreidene skal ikke ha omfattet innlandet, men distriktet omkring Norsjø ser i gammel tid ut til å ha vært regnet til kystnære områder. Ved Norsjø var det i tillegg til Volufors også Lindheim skipreide. Disse utgjorde, sammen med Gjerpen og Bamble, skipreider deler av landets sjøforsvar.

geitebuvarden utsiktVarden på Geitebufjell er visstnok blant de først bygde i landet. Det er altså mer enn 1000 år siden den første gang ble reist. Hele fjellet omkring er senere oppkalt etter den og heter i alminnelighet Geitebuvarden. Denne varden har nok mer enn en gang kalt Hollas våpenføre menn til å ruste seg til kamp. Når Geitebuvarden sist brant og deretter ble gjenreist er ikke godt å si, men det kan være meget lenge siden. Varden, som den sto der på 1930 tallet, var laget av store tunge stokker av malmen furu, de fleste er nå satt inn i den nye varden.

Vardene var bemannet nokså konstant gjennom hundreder av år. Så sent som i 1813 ble det gitt beskjed til lensmennene fra fogden om å ha vardene klare. Den gang gjalt det ufreden mellom Sverige og Danmark, som resulterte i Kielerfreden hvor Danmark måtte avstå Norge til Sverige.- Det måtte bygges hytte ved siden av for vaktmannskapene, og to mann skulle ha vakt ett døgn hver. På et gammelt bilde av Geitebuvarden kan det se ut som det var et lite krypinn i selve varden. Når farer truet, gjorde disse vardene tjeneste som telegraf, fordi vokterne signaliserte ved å stikke dem i brann. Med veldige ildsøyler som kunne ses på lang avstand, forkynte de fiendens ankomst. At Geitebuvarden har en suveren beliggenhet, med bort i mot 360 graders rundskue i klarvær, kan enhver få bekreftet. Tidligere kunne en se ikke mindre enn 9 kirker herfra, nemlig Gjerpen, Porsgrunn, Eidanger, Solum, Odde, Mælum, Helgen, Holla og Romnes kirker.

I Holla bygdebok fra 1925 undres forfatteren A.Nordstaa på om noe av tømmeret i varden har stått siden Håkon den godes tid. -

Men mer enn 1000 år er altså gått, og vi vet at varden i hvert fall ble reparert en gang på 1960-tallet. Men i de siste 20-25 årene har forfallet blitt stadig mer synlig, og når vi nå ser den flotte nye varden er vi takknemlige overfor alle som har jobbet for at dette skulle realiseres..”

I.S.,