Hjem » Artikler » Nyheter » 1814
 


 

Tunge tider – grunnlovsarbeidet – lokale forhold.

 

 

Foreningen Norden i Skien har, i samarbeid med Skien Historielag, fått utarbeidet en bok om 1814, et bidrag til skolenes 1814-undervisning. Siden historielagets utgangspunkt var et elevhefte med oppgaver, trommet vi sammen flere pedagoger og lokale historikere. Resultatet er blitt en liten bok hvor vi nødvendigvis trekker inn europeisk politikk (for å vise årsakene til endringene), hvor vi belyser forholdene i Norden (sett med norske øyne), hvor vi forteller om grunnlovsarbeidet og viser uenigheten omkring Norges veivalg i 1814, og hvor vi belyser de vanskelige forholdene befolkningen i vårt distrikt levde under i nødsårene fra 1807 – som en direkte følge av napoleonskrigene.

 

I dette dokumentet, beregnet på Skien Historielags hjemmeside, har vi tatt bort selve undervisningsopplegget. Men siden noe av lokalstoffet er utelatt i Foreningen Nordens bok, og siden boka ikke vil bli lagt ut for salg (så vidt vi forstår), er det naturlig at vi legger våre bidrag ut her. Det imøtekommer også spørsmål som kom fram på lagets årsmøte.

 


Thor Wølner Gundersen
Skien Historielag

 

 
Innholdsfortegnelse:

Norge 1807 – 1814                            Thor Wølner Gundersen
Våre Eidsvolls-menn, valgene         Thor Wølner Gundersen
Severin Løvenskiold                          Torbjørn Holm og Nils Hoppestad
Didrik von Cappelen                          Torild Wølner Gundersen
Tidsbilder fra Skiens-området,i
           innsamling og redigering.     Hans Aas, Torild Wølner Gundersen                                                                                                          

 


 


1807 – 1814, avgjørende år i Norges historie

 

 

Bakteppet:

 

I 1804 ble Napoleon Bonaparte keiser i Frankrike. Gjennom sine seire på slagmarken var han blitt Europas mektigste mann – og meget populær i Frankrike. Paven var innbudt til kroningen av keiseren, men Napoleon satte selv kronen på sitt hode.

 

Året etter vant han på én gang seier over den tyske keiseren og den russiske tsaren i ”trekeiserslaget” ved Austerlitz i Bøhmen. Året etter slo han den preussiske hæren fullstendig. Nesten hele Europa bøyde seg nå for Napoleon, men ennå hadde han ikke greid å tvinge England i kne. Han fikk bygd nye skip for å gjøre landgang i England, men lord Nelson ødela denne flåten i det store sjøslaget ved Trafalgar utenfor spanskekysten.

 

Napoleon lagde nye planer for å slå England. I 1807 ble han enig med den russiske tsar Aleksander om å stenge alle europeiske havner for engelske skip og engelske varer – fastlandsblokaden. Slik skulle England knekkes!

 


 

 

Danmark-Norge kommer med i krigen

 

På denne måten kom også Danmark-Norge med i krigen. Engelskmennene svarte nemlig umiddelbart og kom Napoleon i forkjøpet – de angrep og bombet København, og den dansk-norske kongen ble tvunget til å utlevere flåten. Kort etter seilte engelskmennene bort med den dansk-norske flåten, i alt 66 krigsskip og nesten 100 lasteskip med våpen, ammunisjon og annet krigsutstyr. Dette var rett og slett et røveri.

 kbhran

Den dansk-norske kongen kunne ikke finne seg i dette, han gikk inn i krigen på Napoleons side. Dette ble en ulykke for Norge, som mistet sin viktigste handelsforbindelse, nemlig England. I stedet stengte den engelske flåten farten over havet, så nordmennene fikk ikke solgt sin trelast og sin fisk. Noen prøvde å lure seg over Skagerrak til Jylland etter korn. Men de fleste lyktes ikke. Britene kapret norske fartøyer, og norske sjøfolk ble satt i ”prisonen”, hvor mange ble sittende i årevis. Det ble fattigdom og hungersnød i Norge.

 

Enda verre ble det da Sverige kom med i krigen i 1808. Russland hadde rykket inn i Finland (som var underlagt Sverige) og 200.000 franske soldater stod i Danmark og truet Sverige fra den kanten. Napoleon tvang Danmark-Norge til å erklære Sverige krig. Nordmennene måtte dermed klare seg selv – nå var Norge avskåret fra Danmark også administrativt. I denne situasjonen måtte kongen i København gi Norge en regjering, men under hans myndighet. Den meget populære danske prinsen Christian August av Augustenborg, kommanderende general i Norge, ble utnevnt til stattholder.

 

Nordmennene hadde ikke hatt fiender i landet siden Karl den 12s tid (ca 1720), og det stod svært dårlig til med det norske forsvaret. Tiltak ble satt i gang, men det monnet lite, mye på grunn av dårlig økonomi. Samtidig måtte man også forsøke å bygge opp igjen en ny flåte, som erstatning for den som var ”stjålet”. Det ble mest bygd små kanonbåter med én eller to kanoner (jernverkene støpte kanoner og kuler i mengder), og i tillegg til de mange båtene som forsvaret bygde, fikk også private lov til å ruste ut slike kanonbåter, og de fikk offisielle kaperbrev som gav dem lov til å kapre fiendtlige fartøyer. Når engelske og svenske seilskip lå i vindstilla, ble kanonbåtene rodd ut, norske mannskaper gikk om bord og skipene kunne føres til norske havner med dyrebar last av mat og våpen.

 

Våren 1808 samlet den dårlig utstyrte norske hæren seg ved grensen mot Sverige, mest fra Kongsvinger og sørover. Svenskene rykket over grensen, blant annet for å ta Kongsvinger festning. Ved Lier fikk de en seier, men de trakk seg tilbake fordi nordmennene tok 400 krigsfanger ved Kongsvinger og 400 i nærheten av Halden. Dermed stilnet krigen av, men nordmennene hadde fått selvtillit og var innstilt på å ofre alt for å forsvare seg.    

 

Vinteren 1809 var meget hard for nordmennene; havet frøs til is nesten helt til Danmark, og det var umulig å få tak i korn. Enda verre var det i Sverige – russerne hadde tatt nesten hele Finland, og nå marsjerte de på isen over Bottenhavet og truet Stockholm. Den svenske generalen som stod ved grensen mot Norge, fikk Christian Augusts løfte om at han trygt kunne dra mot Stockholm og hjelpe mot russerne. Christian August var redd for at russerne skulle ta Sverige og dermed true Norge. På denne tiden ble den udugelige svenskekongen Gustav 4. Adolf avsatt, og hans onkel Karl 13. ble konge. Men han var barnløs, og svenskene valgte Christian August som tronfølger. Prinsen ble snart like avholdt i Sverige som han var i Norge. Situasjonen så lysere ut enn på lenge, men så døde Christian August plutselig.

 

I vel tre år var det fred mellom Nordens folk, men Danmark-Norge var stadig i krig med England. Både Norge og England ønsket å gjenoppta handelen, men danskekongen, som hatet England etter flåteranet, ville ikke svikte Napoleon. Dermed ble kornmangelen akutt i Norge.

 


 

 

1812 – det store nødsåret.

 vigen

Året 1812 ble et ulykkesår – ikke bare for Napoleons store armé som frøs i hjel i Russland. I Norge var sommeren uvanlig kald, og snøen og kulda kom så tidlig på høsten at kornet ikke ble modent. Noe måtte berges inn mens det ennå var grønt, resten ble stående ute og råtne på kornstaurene. Selv i gode jordbruksstrøk ble det krise, og i byene var nøden ufattelig stor. Veldig mange døde av sult, og enda flere ble syke på grunn av usunn mat. Folk blandet nemlig bark i melet som de brukte til brødbaking, og mange malte opp tørket fisk og blandet dette i brødet. Det ble det verste nødsåret Norge noen gang hadde opplevd.

 

I sin fortvilelse var det mange som tok sjansen og rodde til Jylland for å få tak i korn, slik Henrik Ibsen forteller om i diktet om Terje Vigen. Men mange fikk erfare at dette var både nytteløst og farlig, både på grunn av dårlig vær og på grunn av patruljerende fiendtlige fartøyer. Når katastrofen for Norge ikke ble enda verre, skyltes det først og fremst ett av medlemmene av komiteen som hadde ansvar for matforsyningen, nemlig grev Herman Wedel. Med stor fare for egen sikkerhet reiste han, kledd som matros, mange turer til Jylland for å kjøpe korn. Det var ikke få kornskuter som kom velberget hjem til Norge i mørke vinternetter. Jernverkseierne Severin Løvenskiold på Fossum og Jacob Aall på Nes ved Arendal (født i Porsgrunn) gjorde også mye godt for folk som var i nød. Slik klarte nordmennene seg gjennom napoleonskrigenes verste nødsår, men fortellinger fra «barkebrødstiden» levde videre i flere generasjoner.

 


 

 

1813 – Christian Fredrik kommer til Norge.

 

En tidlig vårmorgen i 1813 kom en liten fiskerbåt inn til Hvaler. Underveis fra Jylland hadde den passert mange engelske krigsskip. Men de lot den seile videre, for det så ut til å være bare alminnelige fiskere om bord. På Hvaler hadde det norske sjøforsvaret hovedstasjon. En av karene i fiskerbåten gikk straks opp til admiralen og presenterte seg – det var den danske kronprins Christian Fredrik som på denne måten hadde lurt seg over til Norge. Han var nemlig utnevnt til stattholder i Norge, bare 27 år gammel.

christian-frederik-portrett 

Christian Fredrik dro straks ut på en reise rundt i landet. Han inspiserte festningene og snakket med alminnelige mennesker og hørte hva de hadde å klage over. Han vant mange nye venner, sjarmerende og stilig som han var, vel utdannet og glad i selskaper. Også før han kom til Norge hadde han norske venner, blant dem Carsten Anker på Eidsvoll, som hadde ivret for at han skulle komme. Men én mann holdt seg unna – grev Herman Wedel var overbevist om at det eneste riktige for Norge var å slutte seg til Sverige. Han var ikke glad for det danske styret i Norge, men han mente at landet ennå ikke var sterkt nok til å stå alene.

 

I mellomtiden hadde mye annet skjedd. Svenskene hadde valgt en ny tronfølger – utrolig nok hadde valget falt på en av Napoleons store generaler, marsjall Bernadotte. I Sverige tok han navnet Karl Johan. Han mente at Sverige ikke burde tenke på å ta Finland tilbake fra Russland, det ville være mye bedre om Sverige og Norge ble ett rike, for Skandinavia var lett å forsvare. Han fikk til en avtale med Russland, og siden med de andre stormaktene, om at Sverige skulle få Norge dersom den svenske hær hjalp til med å slå Napoleon, som tidligere hadde hjulpet ham fram.

 

Igjen ble det krig i Norden. Samtidig med at Karl Johan forfulgte Napoleon etter slaget ved Leipzig høsten 1813, truet han Danmark. Siden Napoleon var slått, stod Danmark-Norge nå helt alene. Den danske kongen hadde ikke annet å gjøre enn å slutte fred. Den 14. januar 1814 ble fredsavtalen undertegnet i Kiel.

 


 

 

Reaksjoner på bestemmelsene i fredsavtalen.

 

Ved fredsavtalen i Kiel måtte den danske kong Fredrik 6. gå med på å avstå Norge til Sverige og si fra seg alle rettigheter over Norge for seg og sine etterkommere. De gamle norske skattlandene Island, Grønland og Færøyene skulle likevel følge Danmark.

 

Den 24. januar kom det ilbud til Christian Fredrik om Kielfreden. De norske festningene skulle straks overgis til svenskene, og Christian Fredrik skulle reise hjem til Danmark. Men Christian Fredrik ville ikke overgi Norge uten motstand. Han reiste rundt i landet for å lodde stemningen og for å bygge seg opp en posisjon som leder for nordmennene. Og nordmennene var rasende over behandling i Kiel – bli gitt bort som en flokk dyr, uten en gang å bli spurt eller orientert om saken. Og selv om mange var misfornøyd med deler av det danske styret, var det atskillige bånd som gjennom 400 år hadde bundet dansker og nordmenn sammen.

 

Christian Fredrik tenkte å kunngjøre at han var Norges konge etter sin arverett. Men først ville han høre hva de fremste menn på Østlandet sa om planen. De møttes 16. februar hos Carsten Anker på Eidsvoll. Der stod professor Georg Sverdrup fram og sa at når den danske kongen hadde gitt fra seg sine rettigheter, hadde heller ikke prinsen noen rett. Nå lå retten til å bestemme hos det norske folk.

 


 

 

Arbeidet med å gi Norge en grunnlov.


eidsvoll-red

 

Etter stormannsmøtet var det klart at prins Christian Fredrik måtte overta styret i Norge – som regent – inntil representanter for hele det norske folk kunne komme sammen og vedta en ny grunnlov. Ved kongevalget etterpå lå den populære prinsen godt an til å bli valgt. I så fall, og ved å vedta en ny grunnlov, satte nordmennene seg opp mot stormaktene, som hadde lovet Norge til Karl Johan, hvis han hjalp dem med å slå Napoleon.

 

Prinsen sendte snart ut en kunngjøring til det norske folk: Prestene skulle samle menighetene den 25. februar, lese kunngjøringen, holde en patriotisk tale og ta menighetene i ed på at hver og en ville ”hevde Norges selvstendighet og våge liv og blod for det elskede fedreland”. Etterpå skulle hver menighet utpeke valgmenn, som sammen skulle velge representanter til en riksforsamling.

 

Den patriotiske stemningen, fedrelandsbegeistringen, bølget fram, bare noen få tenkte på de ventende problemene med stormaktene og den krigsvante svenske hæren under Karl Johan!

 

Påskedag, 10. april 1814 møttes representantene som ble vår første nasjonalforsamling. Hele landet sendte representanter, bortsett fra Nordland og Finnmark – posten nordover hadde vært for sein. 112 representanter møttes i Carsten Ankers hjem på Eidsvoll, men verten selv var i England for å tale Norges sak der. Det var viktig at stormaktene ikke så på hendelsene i Norge som opprør og revolusjon.

 

To grupper kom til å stå mot hverandre i forhandlingene, unionspartiet og selvstendighetspartiet. Ord som forrædere ble brukt, men alle hadde Norges beste i tankene, de var bare uenige om veien man måtte velge. Unionspartiet mente at union med Sverige var uunngåelig, Norge kunne ikke stå seg mot Sverige og stormaktene, fattig og utpint som landet var, uten krigsflåte og med en hær som manglet både våpen og mat. Men én sak var helt klar – de ville ikke ofre Norges selvstendighet. Mot unionspartiet stod selvstendighetspartiet, som utgjorde ¾ av forsamlingen. Disse håpet at Carsten Anker skulle skaffe fred med England. Begge land ønsket jo å få handelen i gang igjen, og hvis det skjedde, ville Norge få råd til å bygge et bedre forsvar, mente de.

 

En komité på 15 mann ble valgt for å utarbeide et forslag til grunnlov. Formann var Christian Magnus Falsen som tilhørte selvstendighetspartiet, og partipolitikken viste seg i enkelte formuleringer som forsøkte å utelukke Karl Johan som konge. Men en rask og god jobb ble gjort, fundamentet for Norges framtid var murt opp, og de 110 paragrafene som utgjorde Norges grunnlov, ble vedtatt, en etter en. Makten i landet skulle deles mellom stortinget, kongen og høyesterett – det såkalte maktfordelingsprinsippet.

 

17. mai 1814 ble Grunnloven vedtatt, representantene satte sine navn under, og så ble Christian Fredrik enstemmig valgt til Norges konge.

 

 


 

Inn i ny union

 grunnloven 1814 plktr 05874

To dager etter avla både den nyvalgte kongen og representantene ed til grunnloven, og den 20. mai reiste de hjem, etter først å ha samlet seg om de kjente ordene ”Enige og tro til Dovre faller”.

 

Men allerede fra den 18. mai visste Christian Fredrik at fremtiden ikke så lys ut – han hadde fått hemmelig bud om at stormaktene ville tvinge Norge til å godta Kielfreden. Noen uker etter kom representanter for stormaktene til Kristiania for å presse Christian Fredrik til å gi fra seg kongemakten. På denne tiden var Karl Johan kommet hjem til Sverige, og snart stod hele den svenske hæren klar til angrep på Norge. Christian Fredrik forstod at han måtte bøye seg, men han hevdet – med full rett – at han ikke hadde myndighet til å forandre Norges grunnlov, det hadde bare det norske Stortinget.

 

Christian Fredrik så faren for krig med Sverige, og han mobiliserte hele befolkningen – til heimevernet, hæren eller flåten. I slutten av juli begynte krigen. Oberst Krebs stanset svenskene ved Kongsvinger, men Fredrikstad ble erobret. Den norske hæren trakk seg tilbake vest for Glomma, slik ble det lettere å forsvare seg. Karl Johan ønsket ingen lang krig som ville virke negativt når seierherrene etter napoleonskrigene skulle møtes til forhandlinger i Wien. Etter tre ukers krig ble det derfor våpenstillstand. Forhandlere fra Norge og Sverige møttes, og ved konvensjonen (overenskomsten) i Moss 14. august 1814 lovte den svenske kongen å godkjenne Grunnloven fra Eidsvoll, med de endringer som måtte gjøres for at de to land skulle bli forent. Men dette måtte han forhandle med Stortinget om. Norge ble altså sett på som egen stat, med egen grunnlov og eget Storting!

 

Christian Fredrik lovte å innkalle Stortinget og dernest nedlegge sin kongemyndighet. I oktober trådte Stortinget sammen – for de første selvstendige forhandlinger med en annen stat. Karl Johan truet stadig med å bryte våpenstillstanden og begynne krigen igjen hvis Stortinget ikke bøyde seg. Svenskene ville at Stortinget straks skulle velge Karl 13. til Norges konge, men Norges leder i disse vanskelige forhandlingene, stortingspresidenten Christie, hevdet med styrke at førstmåtte de bli enige om vilkårene for unionen. Først etter atStortinget hadde vedtatt alle de grunnlovsendringer som var nødvendige, ble Karl 13. valgt til konge – 4. november 1814.

 

Karl 13. var gammel, og han døde alt i 1818. I praksis var det Karl Johan som regjerte fra første stund. Kort etter kongevalget kom han til Norge og avla ed til forfatningen. Stortingspresident Christie, Norges fremste mann, holdt en kort tale der han understreket at nordmenn og svensker nå var brødre, og at kongen ikke måtte foretrekke den ene fremfor den andre.

 

Historien om unionstiden er et annet kapittel. Unionen med Sverige kom til å vare i drøyt 90 år.

 

Kilder:

 

Enkelte lærebøker for ungdomsskolen

Egne notater brukt i undervisningen om 1814

 

 


 

 


Våre Eidsvolls-menn

  • Her er de mennene fra vårt distrikt som ble valgt av sine likemenn til å dra til Eidsvoll for å lage grunnlov, ifølge Norsk folkemuseums grunnlovs-seksjon Eidsvoll 1814:

  • Severin Løvenskiold (1777-1856), Bratsberg amt,                                            Unionspartiet,

  • Peter Jørgen Cloumann (1747-1817), Bratsberg amt                                       Unionspartiet

  • Tallev Olsen Huvestad (1761-1847), Bratsberg amt.                                        Unionspartiet

  • Diderik (von) Cappelen (1761-1828), Skien,                                                    Unionspartiet,

  • Jørgen Aall (1771-1833), Porsgrunn,                                                             Selvstendighetspartiet,

  • Christian Hersleb Horneman (1781-1860),Kragerø,                                         Selvstendighetspartiet

  • Enevold Steenblock Høyum (1774-1830), Tellemarkske Infanterie Regiment     Selvstendighetspartiet,

Løvenskiold, Cloumann og Huvestad ble valgt på valgmannsmøtet på Fossum og representerte Bratsberg amt (Telemark fylke), mens Cappelen, Jørgen Aall og Hornemann var valgt fra hver sin av byene i vårt distrikt.

Høyum var valgt som representant for hæren, men siden han bodde i Holla (og var født i Sauherad), er det naturlig å ta ham med blant ”våre” valgte. Den andre valgte fra Tellemarkske Infanterie Regiment var fra Sande i Vestfold.


 

 

Hvordan foregikk valget av representanter til Eidsvolls-forsamlingen?

Etter stormannsmøtet på Eidsvoll 16. februar var Christian Fredrik klar over at han ikke kunne hevde noen arverett til Norges krone. Men han var trygg på at han hadde folket bak seg – og han handlet raskt. Da svenskene den 20. februar sang Te Deum i Stockholms kirker som takk for Norges erobring, hadde prinsen alt dagen før satt sitt navn under en kunngjøring til det norske folk: I alle landets kirker skulle menighetene samles, og fra prekestolen skulle dette spørsmålet stilles: Sverger I å hevde Norges selvstendighet og å våge liv og blod for det elskede fedreland? I Skien foregikk dette historiske møtet den 4. mars – Christianskirken i Skien, med plass til 1200 mennesker, var fylt til trengsel. Sogneprest Stockfleth holdt ”en kort, men kraftfull innledningstale”, og så ble forsamlingen tatt i ed. Til å møte til riksforsamlingen som representant fra Skien ble, ved stemmeflertall, valgt Didrik von Cappelen. Han ble utstyrt med en fullmakt til prinsen fra byens embetsmenn ”og dens 12 utvalgte menn”.

I Gjerpen foregikk valget slik:

Den 11. mars tok sogneprest Edvard Munch menigheten i ed (ordlyd som ovenfor), og deretter foregikk valget på de to menn fra Gjerpen som skulle delta i valget av utsendinger fra Bratsberg amt (= Telemark fylke) til riksforsamlingen på Eidsvoll. De som ble valgt, var kammerherre Løvenskiold på Fossum og lensmann Peder Limie. Valgdokumentet, skrevet av Sogneprest Munch, er en studie i svulmende språk.

Ved valgmannsmøtet på Fossum var Solum representert ved sorenskriver Jonas Wessel og bonde Jon Aanerød.

Den 23. mars møttes valgmennene fra hele amtet på Fossum og kåret de tre representantene til den grunnlovgivende forsamling på Eidsvoll. De tre var fungerende amtmann Severin Løvenskiold, justisråd, tidligere fogd i Øvre Telemark Peder Jørgen Cloumann og gardbruker og lærer Tollev Huvestad fra Eidsborg (minst én bonde skulle delta fra hvert fylke). En fullmakt ble deretter skrevet, som disse tre hadde med til Eidsvoll.

Kilder:

E. Østvedt: Skiens historie, bd. II,   T. Christensen: Gjerpens historie, bd. II,   Opplysninger fra Nils Andreassen, Solum historielag

 

 


 

 

Eidsvoldsmannen Severin Løvenskiold

 

lovenskiold-redFødt 7. februar 1777 i Porsgrunn. Død på Fossum 15. september 1856.

 

Faren, kammerherre Severin Løvenskiold, eide Bolvik jernverk og flyttet i 1787 inn i Kammerherregården i Porsgrunn. I 1793 overtok han Fossum jernverk etter sin bror.

 

I Grenland var det flere herreseter og storgårder enn noe annet sted i landet på den tiden.   Det var rikdom, de var velorienterte og ofte kritiske mot enevoldsstyret i syd. Handelen med England var like viktig som handelen med Danmark.

 

9 år gammel, ble Severin sendt til Tyskland for å fortsette skolegangen hos den anerkjente pedagogen; pastor Milow. Severin var tidlig moden og en mønsterelev. Han ble også opptatt i kretsen av dansk-tysk høyadel som dominerte tvillingrikenes administrative ledelse. Her legges nok de første spirene til hans aristokratiske livssyn og hans særnorske og kritiske innstilling overfor styret i København.

 

I 1792, etter å ha blitt konfirmert, starter Severin på Latinskolen i Eutin. Rektor var den kjente filologen Johan Heinrich Voss. Severin snakket nå tysk som sitt morsmål og behersket både fransk og engelsk. Hos Voss ble han også drevet hardt i latin og gresk.

 

Voss var en sterk beundrer av den franske revolusjon, en mann uten videre manèrer.

 

Kanskje er det fra Voss Severin har fått sin måte å framføre sine meninger med stor oppriktighet, uten å pakke dem inn i diplomatiske vendinger

 

Det er liten tvil om at de 8 årene i Holsten, sammen med den kulturelt frisinnede og kosmopolitiske høyadelen, har vært med på å forme Severin og knyttet forbindelser som ble av betydning senere i livet.

 

Faren ønsker at han skal sette seg inn i skogs og bergverksdrift, men etter noen måneder i 1794, blir han kalt til København, hvor faren, i et brev, ber han i stedet studere jus og på den måten kvalifisere seg til statstjeneste. Konjunkturene for de norske jernverkene var på den tiden ganske dårlige. Studiene avsluttes i juni 1796. Faren har i mellomtiden overtatt Fossum og Severin drar hjem for å overta driften .

 adgang-red

I 2 år forbedrer han driften på verket og i skogene, før han får en tanke om å søke stillingen som amtmann i Bratsberg. Da må han imidlertid ha praksis fra sentraladministrasjonen i København. 10.april 1799 får han stilling som auskultant (tilhører/lærling) i Rentekammeret (del av finansdepartementet). Han er nå 22 år gammel. Arbeidsområdene er bergverk- og skogsdrift.

 

I 1801 utnevnes han til assessor i Commercekollegiet, arbeidsområdet er bergverks- og skogsdrift. 1802 til assessor i Finanskassedireksjonen, med arbeidsområdet innenfor finansielle områder.

 

I 1802 gifter han seg med Sophie H. Knut. På våren 1803 blir han utnevnt til Amtmann i Bratsberg. På høsten , samme år, overtar han Fossum.

 

Utnevnelsen satte strek for Severins faste københavneropphold og tilhold i samlingsstedet Det Norske Selskab. Her samlet menn som Christie, Christian Magnus Falsen, Nicolai Wergeland, Christian Krogh, Wedel Jarlsberg, Jørgen Herman Vogt og mange flere seg, mens de utdannet seg i København.

 

Alle med en sterk kjærlighet til fedrelandet og alle dro da også hjem til Norge og de fattige kårene der før og etter 1814.

 

Da Severin i 1807 var på hjemreise ble han innkalt til et møte med kronprins Frederik i Kiel. Krig var brutt ut med England og kronprinsen ville høre hans mening om hvordan en skulle hjelpe og berge Norge. Han svarer at Danmark måtte finne en annen form for utenrikspolitikk for Norge enn for Danmark. Man måtte opprette en egen norsk regjering under ledelse av Christian August, og la disse få fullmakt til å ta de avgjørelser de mente var til det beste for Norge både i indre og ytre politikk. Dette var ikke det kronprinsen ønsket å høre på dette tidspunktet, men klar tale for det som var nordmennenes ønske.

 

Som amtmann var Severin kongens representant. Han hadde ledelsen av vegvesenet, fattigvesenet, postvesenet og overoppsyn med justisvesenet.

 

Det som for hver enkelt innbygger kom til å få størst konsekvenser, i de tøffe årene med krig, fattigdom og hungersnød, var hans utrettelige kamp for å sikre forsyningene av matkorn og såkorn i det området han styrte. Han var vant med å proviantere alle sine ansatte gjennom innkjøp av korn og andre varer fra Danmark. Denne erfaring og kontaktnett kom godt med i nødsårene fram mot 1814. Han opprettet en provideringskommisjon, som etter harde kamper med de styrende i København, ble anerkjent som offentlig autoritet og ikke bare et privat foretagende. Slik lyktes det kommisjonen å avverge hungersnød innen amtets grenser. Hans kunnskap, energi og omsorgsfullhet skaffet ham en udiskutabel popularitet i sitt distrikt i denne tiden.

 

Begivenhetene ute i Europa, Fredrik VI`s utenrikspolitikk og mulighetene for at Norge skulle bli en viktig brikke i de løsninger seierherrene ville velge, etter at seieren over Napoleon var blitt til virkelighet, får Severin til å søke avskjed som amtmann. Han ville stå fritt når den uunngåelige krise ville ramme Danmark og i særlig grad Norge. Begrunnelsen var et for stort arbeidspress til både å drive Fossum, lede provideringen og mestre arbeidsoppgavene som amtmann. Søknaden innvilges 24.desember 1813.

 

For å få valgt representanter til riksforsamling på Eidsvoll, hvor det skulle lages grunnlov, ble det vedtatt en ekstraordinær bededag i kirkene, hvor valgene skulle foregå. Her krevde også Christian Fredrik at både velgere og representanter skulle avlegge en ed på at de ville arbeide for Norges selvstendighet, den såkalte folkeeden. Prinsen var klar over at sterke krefter i Norge var innstilt på forhandlinger for å få til en fredelig overgang til union med Sverige. Den ville han med alle midler forhindre.

 

Severin Løvenskiold velges som førsterepresentant for Bratsberg amt til riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Sammen med grev Hermann Wedel Jarlsberg er han den eneste som ikke på forhånd hadde avlagt eden.

 

Så drar Severin Løvenskiold, den konservative monarkisten, til Eidsvoll, klar til innsats for fedrelandet, da Christian Fredrik åpner Riksforsamlingen 10. april 1814. I fullmakten fra Bratsberg amt er han ”bemyndiget til at beslutte og iværksætte alt hvad de i Forening med Rigets øvrige deputerede maatte ansee gavnlig for Fædrelandet og dets tilkommende Styrelse”.

 

Severin Løvenskiold beskrev i ettertid Eidsvolloppholdet som ”Mit Livs ulykkeligste sexUger”. De var ulykkelige fordi det var ført en uforstandig og farlig politikk og for den mistro han selv var utsatt for. Så frittalende som han var, var han den mest høymælte talsmannen for ”unionspartiet”. Ofte stolt og stram i sin måte å være på, ble han fort den mest upopulære, sammen med Nicolai Wergeland, i opposisjonen til ”selvstendighetspartiet”.

 

Severin Løvenskiold og hans ”partifeller” i ”unionspartiet” fikk rett i sine realpolitiske meninger. Norge ble som kjent, bare noen måneder senere, ført inn i en nesten 100 årig union med Sverige.

 

Et var imidlertid sikkert; Alle 112 representantene på Eidsvoll var enige om at Norge skulle få sin egen Konstitusjon/Grunnlov, uansett hva framtida måtte bringe.

 

Severin Løvenskiold var statsminister 1828 – 1841.

 

Stattholder 1841 – 1856.

 

Kilder:

 

Norsk Biografisk leksikon

 

Olaf Gjerløw: Stattholder Severin Løvenskiold

 

Jo Sellæg: Fossum, verk og hage.

 


 

 

 

 

Diderik von Cappelen.

 

 

cappelen-redDiderik von Cappelen ble født 21.juni 1761 i Skien. Foreldrene var Diderich von Cappelen og Petronelle Pedersdatter Juell. Familien tilhørte overklassen i Skien.

 

Diderik giftet seg første gang i 1787 med Maria Plesner. Hun døde i 1800, og samme året giftet han seg på nytt med Marie Severine Blom. Begge disse damene tilhørte også de finere familiene i Skien. Han hadde barn i begge ekteskapene. (Hans eldste sønn hette også Diderik, og han arvet skogeiendommer i Nome og bosatte seg der som eier av Ulefos jernværk og Holden Hovedgård. Den dag i dag drives og eies disse eiendommene av Cappelen-familien).

 

I Skien drev Diderik en omfattende virksomhet innen trelast og shipping. Han eide skip, sagbruk og bygårder. Han bodde på Mæla gård, som han hadde arvet etter sin far, og virksomheten hadde gått i arv fra både faren og farfaren.

 

I år 1800 kjøpte han Gimsøy klosters store jordeiendommer i øvre Telemark, og tre år seinere kjøpte han Gimsøy klosters herregård med jord og skog i daværende Solum, Solum kirke med flere gårdparter, Bratsberg gård og andre eiendommer. Han eide også for en kortere tid Borgestad gård i daværende Gjerpen. Vi kan derfor hevde at han var Skiens rikeste mann.

 

Da nødsårene kom på begynnelsen av 1800-tallet, kom han seg velberget gjennom dem uten å få økonomiske problemer. Han gjorde også viktig arbeid for innbyggerne i Skien, ved at han som medlem av ”provideringskommisjonen” (matutdelingsforeningen) for Bratsberg Amt (Telemark fylke) delte ut korn til innbyggerne. Det var vanskelig å skaffe mat til alle, og særlig vanskelig hadde jernverksarbeiderne det. De trengte mye mat pga. hardt arbeid, og de hadde liten tid til å skaffe seg mat på egen hånd. Diderik von Cappelen gav økonomisk hjelp både til familien sin og til fattige i Skien. Da det første universitetet ble grunnlagt i Norge, gav han 10.000 riksdaler til opprettelsen av dette. Han var sterkt sosialt og samfunnsmessig engasjert og drev som nevnt en utstrakt privat velgjørenhet, samtidig som han støttet både undervisning, veibygging og hjelp til syke mennesker som trengte opphold på sykehus.

 

Da Skien skulle velge representant til riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814, ble Diderik von Cappelen valgt til å representere byen. Da han kom til Eidsvoll, påtok han seg å være vert sammen med Peder Anker. Han sluttet seg til unionspartiet i likhet med bl.a. naboen Severin Løvenskiold, grev Wedel Jarlsberg, Jacob Aall og Peder Anker. Men han gjorde seg ikke særlig gjeldende i forhandlingene. Han sendte brev hjem, men bare med referater som gjengav hva hans meningsfeller mente. Disse brevene sirkulerte blant vennene i Skien.

 

Etter grunnlovsforhandlingene deltok aldri Diderik von Cappelen mer i politikken. I stedet ofret han seg for godsene og forretningene sine.

 

30.april 1828 døde Diderik von Cappelen. Godsene ble da fordelt på barna. Som nevnt arvet den eldste sønnen de store skogeiendommene ved Ulefoss. Sønnen Hans Blom Cappelen overtok Gimsøy kloster, som var i familiens eie til 1898.

 

Kilder:

 

Einar Østvedt: Skiens historie, bind II

 

Terje Christensen: Gjerpens historie, bind II

 

Nils Petter Thuesen: Norgeshistorie i årstall

 


 

 

Ingen luksustilværelse på Eidsvoll

 

 

Carsten Anker hadde en staselig gård på Eidsvoll, men soveplass til 112 menn hadde han naturligvis ikke. Noen av representantene, slik som Diderik von Cappelen, Peder Anker og Herman Wedel Jarlsberg, kom sågar med egne tjenere. Alle disse menneskene måtte innkvarteres rundt omkring i bygda, mange med flere kilometer daglig transport på sølete vårveier, visstnok opptil seks timer transport pr dag. Komforten som bøndene kunne tilby representantene var også svært forskjellig fra det mange av dem var vandt til, og deres brev fra denne tiden forteller om til dels kummerlige forhold.

 

Grev Wedel og kammerherre Løvenskiold var blant de rikeste på Eidsvoll. Men under forhandlingene på Eidsvoll ble de plassert på et firemannsrom med bare to senger! De to andre var nok også bedre vandt – justisråd Cloumann og sorenskriver Blom. De to som måtte sove på gulvet, i halm som de spredde ut før de la seg, var Blom og Løvenskiold! Maten var nok heller ikke noe å skryte av: ”Anstaltene er usle, igaar ingen Aftensmad, i dag ingen Frokost”, skrev Wedel i et brev. Det var slike forhold de måtte tåle, representantene til riksforsamlingen, mens de skapte norsk historie av det som hadde begynt som et opprør mot stormaktene i Europa.

 

En liten historie viser at humor hadde sin plass og sin verdi midt i alvoret: Johan Collett og Frederik Schmidt måtte dele seng. Om det skulle fungere, måtte de sove diagonalt i senga – og anføttes, altså slik at den ene hadde føttene ved hodet til den andre. De laget seg da en skriftlig avtale (de kalte det ”Constitution om vor Sengeforfatning”) der de lovte å holde stortærne unna og ikke sparke på den andres nese, selv om avstanden var ubetydelig.

 

Kilde: Dag og Tid, 24/1 -14

 

 


 

 

 

Tidsbilder.

 

Folk i Skiensområdet først på 1800-tallet.

 

 

I alle byer var det en borgervæpning. De hadde militære øvelser i byene, og dette skjedde også i Skien. Folk syntes det var morsomt, og de kom for å se på øvelsene. Når borgermusikken var med, var det ren fest. Musikken ble hovedsakelig opprettholdt av enkelte musikalske familier i byen.

 

I de vanskelige hungersårene fra 1808 og framover brukte folk mel av bark, seljeblader og fisk i matlagingen. Fiskemel fikk man ikke kjøpt, så de laget det selv.

 

På denne tiden ble byen også utsatt for en invasjon av en tropp av telebønder. Heldigvis gikk det noenlunde fredelig for seg. Bøndene oppførte seg riktignok truende og krevde at kjøpmennene i byen skulle åpne matbodene for dem. Bøndene hadde hørt at kjøpmennene satt inne med korn som de nektet å selge. Da regjeringen fikk høre om dette opprøret, beordret de en avdeling av garnisonen i Kristiania (Oslo) til Skien. Garnisonen kom og bøndene måtte reise hjem. Enkelte yngre offiserer ved denne avdelingen ble giftet inn i familier i Skien og slo seg ned i byen.

 

Under krigen i 1814 fikk Skien, i likhet med andre byer på Østlandet, innkvartering av krigsfanger. En av de mest kjente av fangene var Grev Mørner, en svensk adelsmann. Han bodde hos statsråd Aall på Ulefoss, og under oppholdet sitt der malte han de vakre frescomaleriene som pryder selskapssalen på Ulefoss.

 

I Skien var krigsfangene innkvartert på flere skip i Gråten. Om kveldene spaserte mange skiensfolk i Eikornrødskogen på Bøle for å høre de svenske janitsjarmusikerne spille. Det var noe trist og melankolsk over krigsfangenes spill, og det fortelles at det falt mange tårer ved tanken på krigens elendighet og et inderlig ønske om fred.

 

Da engelskmennene bombarderte den dansk-norske flåten i København 1807 og bortførte krigsflåten til England, ble Danmark/Norge drevet inn i krigen på Napoleons side. Dette fikk skjebnesvangre følger for landet. England gikk da til blokade av kysten vår. Norges utenrikshandel med England og korninnførselen fra Danmark og Østersjølandene stoppet opp. Dessuten fikk vi også Sverige til fiende. Havnene i Bratsberg amt (Telemark fylke) måtte også settes i beredskap for å motstå angrep fra fienden.

 

I Brevik ble det satt opp i alt 24 kanoner og det ble stasjonert en bataljon på 80 marinesoldater der. Fossum jernverk fikk i oppgave å støpe kanonkuler av forskjellig kaliber.

 

Det ble også organisert en egen kystvernavdeling og Borgernes ridende korps stilte seg til disposisjon. Det ble satt opp en fortegnelse over hvor mange sjølegdene (sjøområdene) kunne stille av våpendyktige menn mellom 18 og 50 år. Det viste seg at ikke alle hadde skytevåpen å forsvare seg med, noen stilte bare med øks.

 

Som vanlig var det bygdefolket som forsynte hæren med soldater. De måtte også gi fra seg hester til artilleriet, levere kjøtt og varer til hæren og til og med gi det de kunne av klær og sko til soldatene. Soldatene kunne etter krigen fortelle historier om hvor sultne og fillete de hadde vært. Kosten var dårlig og matrasjonene små.

 

Men hjemme hadde kvinner og barn det kanskje enda verre. De måtte prøve å forsørge seg på egen hånd, og da avlingene slo feil, var det mange som sultet og led vondt. Amtmann Løvenskiold forteller om sultende mennesker som kom til ham for å klage og søke hjelp. Det ble satt i gang tiltak som brødbaking til stedets mest ”trengende innbyggere”, men det monnet lite. En beholdning korn som regjeringen hadde liggende i Kragerø ble beordret flyttet, og dette førte til så stor uro i distriktet at amtmannen fryktet voldshandlinger. Løvenskiold avverget det hele ved å dele ut korn fra lageret for egen regning.

 

I februar 1809 tryglet beboerne på Bratsbergkleiva og Brekkejordet om hjelp. Det verste for dem var at de måtte se småbarna sine sulte. Sykdommer spredte seg og dødeligheten var skremmende høy.

 

Som amtmann ledet og organiserte Severin Løvenskiold provideringskommisjonen (matforsyningen) med stor dyktighet. Som verkseier sørget han også for tilførsler av mat som berget folkene hans over den verste nøden. Han hadde fire skip som alle ble kapret av fienden. Andre redere og skippere satte også alt inn på å skaffe folk korn. Mange ble tatt. Dersom engelskmennene kapret en skute, ble sjøfolkene satt i ”prisonen”. En del mindre skuter gikk også over til Jylland for å hente korn, og i 1808 kom en båt tilbake med 54 tønner bygg.

 

Vi har hørt at sykdommer herjet blant befolkningen. For å kurere sykdom hjalp folk seg selv som best de kunne. Veldig mange laget sine egne medisiner av urter de fant, og ikke alle var så kjent med hvilke urter som kunne brukes. Derfor hendte det nok at medisinene ikke hadde den rette legende effekten. Skien fikk apotek i 1709, men det første apoteket i Porsgrunn ble åpnet på Osebakken i 1807, og i 1813 ble det rapportert at begge apotekene var forsynt med ”gode og uforfalskede varer”, men folk flest brukte nok likevel helst sine egne urter og andre midler. På Osebakken ble det også bygget et sykehus på slutten av 1700-tallet. Det såkalte Radesykehuset, som spesielt skulle behandle radesyken (en kjønnssykdom), var amtets eneste sykehus fram til 1830, og ettersom radesyken gikk tilbake, gikk sykehuset over til å behandle andre sykdommer.

 

Omkring 1800 ble det satt i gang koppevaksinasjon i distriktet. I Gjerpen ble de første innbyggerne vaksinert i 1807, men vanlig koppevaksinering kom ikke før i 1812. Legene klarte ikke å gjennomføre massevaksinasjonen og måtte ha hjelp av lærere og jordmødre. Det var ikke alle steder folk ville vaksinere barna sine, men da det ble det foreslått straff av foreldrene, måtte de gå med på det. Det ble en del diskusjon om hva denne straffen skulle være, og man kom fram til et effektivt resultat. Alle måtte legge fram koppevaksinasjonsattest for å få gifte seg!

 

Når det gjaldt sosial omsorg måtte den enkelte få hjelp av sin egen familie og slekt når noe rammet. Nabolaget spilte også en stor rolle. Naboer stilte opp til dugnad når det gjaldt husbygging, taktekking, rydningsarbeid og andre større arbeider. Men også på andre områder trådde de til.

 

Opplysninger hentet fra artikler i lokalavisene og fra Bratsberg amts kopibøker

 

 


 

 

Følgende historie stod å lese i ”Varden ” 12.03.1949. Den er skrevet ned av Asbjørn Bakken. Hendelsen fant sted i 1792, altså før napoleonskrigene, men ordningen med ”kasting” holdt seg antagelig til omkring 1850-årene og er altså typisk for ”vår” periode.

 

Gjerpen i gamle dager. Et kulturbilde fra 1791

 

av Asbjørn Bakken i Varden 12/3-1949

 

I våre dager er det kommune og stat som greier opp med oss. Og vi betaler til gjengjeld våre skatter og prøver å se glade ut.

 

Går vi litt bakover i tiden merker vi at selve samfunnets struktur hadde en annen karakter. Statens altover-bestemmende makt var der ikke. Og kommunene eksisterte ikke. Men allikevel gikk det da også.

 

Og vi skal ikke lenge studere det gamle samfunn før vi finner den sterke samfunnsmakt som var knyttet til gården og grannelaget. Her på våre kanter (i nedre Telemarken) sa de forresten ”nabolaget”. Innenfor nabolaget ordnet de sakene etter gamle og uskrevne lover. En lang rekke av de funksjoner som i dag er overtatt av stat, fylke eller kommune tilhørte nabolaget: – Vi kan i farten nevne hjelp til å få bygget opp igjen ødelagte hus (assuranse), fattigpleien, skolene og lærerutgifter, militærvesen, vedlikehold av veger osv. At naboer var så bundet i hverandre og så avhengig av hverandre, var nok på mange måter et stor gode som bevarte mot mange onde ting. –

 

De gamle tingbøker er en uttømmelig kilde når det gjelder gamle folkeliv og stadig kan en der finne saker som har vært for retten og som gjennom vitneavhøring og undersøkelse kaster lys også over bøndenes skikker og sedvaner.

 

Den 24. januar 1792 ble der holdt ting på gården Limi for Gjerpen og Slemdal. Det var tingets annen dag og fogden Thornsohn hadde til dette ting på øvrighetens vegne innstevnet bonden Gunder Strømdal fordi denne på gården Holm annen pinsedag året forut, hadde avholdt et såkalt ”kast”. Og dette var skjedd enda soknepresten hr. Blom hadde forbudt det.

 

Vi gripes av interesse, ja nysgjerrighet. Hva er et ”kast”?

 

Jo, vi får greie på det gjennom det som Gunder forklarer. I Gjerpen var det en fattig mann, Engebret Baugerød, som hadde mistet hesten sin. Og da han ikke hadde midler eller mulighet til å skaffe en ny hest, så har han benyttet en måte ”som man her i Bøygden forhen har været vandt at søge paa den maade at den trengende haver anmodet sine Bekjendte at forsamle sig paa hans Gaard for der at tildeele ham hvad enhver vilde og formaaede imod igjen at blive skjenket af den Indbydende og hvilken sammenkomst man her kaldet Kast; Saaledes havde Engebret Baugerød bestemt at erhverve den hjelp han tiltvang, og han havde i det han ikke selv havde husrom for de indbudne, overtalt sin nabo Isach Holm at tilstede sammenkomsten hos sig 2den Pintsedagsaften,” står det bl.a. innført i den gamle tingbok.

 

Så langt var saken klar. Vi står ovenfor en eldgammel form for nabo- eller samfunnshjelp som i Gjerpen ble kalt ”kast”. Og saken ville neppe kommet for retten i det hele tatt, hvis ikke Gunder Strømdal hadde blandet bygdens prest opp i det. Da han var i kirken annen pinsedag, fikk han av Isak Holm høre at presten hadde advart mot dette ”kast” eller forsamling. Gunder drar etter prekenen inn til presten for å tale med ham om dette. Presten holdt imidlertid på sitt standpunkt. ”Kastet” måtte ikke finne sted da det kunne føre til drikk og slagsmål. Men Gunder ga seg ikke, da Engebret trengte hjelp og det var gammel skikk og folk allerede var innbudd og kastet var bestemt og ølet var ferdig, ville kastet allikevel finne sted.

 

Og det var ulydigheten mot prestens advarsel som altså ble forbrytelsen. Det ble slått fast at det på kastet ikke hadde forekommet hverken drukkenskap eller slagsmål, og amtmannen fant å kunne frafalle offentlig tiltale på dette punkt. Men Gunder slapp ikke helt fra sin ulydighet. Han ble dømt til å betale til Gjerpens fattigkasse l riksdaler, men saksomkostninger ble opphevet.

 

– Det som interesserer er den gamle skikken å avholde ”kast”. Nå står det i dokumentene et par steder ”kast” eller ”spill” og dermed er vi sikkert på sporet når det gjelder å forklare ordet. Samlingen av naboer har vært regel av ”kasting” og dermed må kanskje menes et slags terningkast eller våpenkast. Altså en form for underholdning som de ved andre sammenkomster ikke brukte. Hadde det ikke stått ”kast eller spill” kunne en komme på den forklaring at nevnelsen kom av at de kastet sine gaver sammen i en bolle.

 

Men nå interesserer det å få vite om det fines gamle folk i bygdene omkring Skien - Porsgrunn som kjenner denne gamle skikken som kalt ”kast”. Den var altså levende for 50 år siden og muligens holdt seg ned til midten av forrige århundre da så meget av det gamle bondesamfunn ble borte og ga plass for nye skikker.

 

Den som især interesserer er om noen vet noe mer om hva som foregikk på ”kastet” og hva selve kastingen bestod av.

 

***

 

 

 


 

 

 

Sivert Ulvsvannet,

 

gruvearbeider og småbruker

 

På Ulvsvannsjordet, ved Ulvsvanns utløp, lå en liten stue murt opp av stein. Hytta var hvitkalket og lyste opp mot granskogen som strakte seg opp mot de høye åsene.

 

I huset bodde en liten familie på fem, Sivert Ulvsvannet, kona Dorthe og de tre barna deres. Sivert var gruvearbeider og arbeidet i Breigangen gruve. Når han var ferdig med skiftet i gruven, dreiv han det lille gårdsbruket hjemme sammen med kona. Bruket var akkurat stort nok til å fø ei ku. De dyrket korn også, og hvis det var gode år, kunne de få ei tønne hvete og et par tønner havre. Sivert var også en flink jeger, og det ble sagt at haren aldri våget seg inn på gårdstunet hvis Sivert var hjemme.

 

To ganger hadde Sivert vært med i krigen mot svenskene. Den første gangen var i 1808. Da trefningen var over, hadde bergfolkene med seg fanger hjem. Noen av fangene måtte arbeide ved jernverkene på Ulefoss og Fossum. Bergfolkene ble etter hvert gode venner med fangene. Disse ble etter hvert også flinke arbeidere, og folk glemte nesten at de var fanger. Det blei nesten sorg i bygda da fangene reiste hjem.

 

Siste gangen Sivert var i krig mot svenskene var i 1814. Både han og de andre gruvearbeiderne som ble utkommandert bad om å bli fritatt. Men selv om forvalteren på Fossum prøvde å hjelpe dem ved å skrive brev om at det var nødvendig for gruvedriften at de var hjemme, hjalp det ikke.

 

Det var med tungt sinn Sivert dro av sted fra Dorthe og barna. Det ble harde dager både for Sivert og for de som var hjemme. Matmangelen var stor både for soldater og familier hjemme. Sulten gnagde og for å drøye på det lille melet de hadde måtte de knuse og male bark og blande med melet. Barkebrød var vanlig kost i disse nødsårene.

 

I slutten av 1814 kom Sivert hjem til Ulvsvann. Han var glad for å se at både Dorthe og barna hadde klart seg og var sunne og friske. De hadde nok spist mye barkebrød, men de hadde også hatt fisk og egg. Barkebrødet som Dorthe bakte var bedre enn det brødet Sivert hadde fått ved fronten. Det kom nok av at Dorthe hadde lært å bake det av kona på Tufte, og hun hadde fått ”kongens belønning” for det gode brødet sitt.

 

Men mens Sivert var borte hadde det skjedd en stor forandring på det lille bruket. Vanligvis hadde kua stått bundet på beite i utkanten av jordet. En dag var det kommet en bjørn ut av skogen, og den slo den arme kua i hjel. Det var et stort tap for Dorthe og barna. De hadde ikke råd til å kjøpe ny ku, og de måtte klare seg uten melk, smør og ost i tida som kom. Etter dette våget heller ikke Dorthe å la barna være ute. Det ble derfor dårlig med julemat den første julen etter at Sivert var kommet hjem, men han trøstet dem med at det viktigste var at de alle var i live. Det kunne så fort ha gått ut over ungene.

 

Vinteren gikk, og da våren kom, fikk Sivert tak i såkorn, og hele åkeren hans stod fint da høsten kom. Sivert fikk skåret kornet og satt det på staur. En dag han kom ut fikk han se at flere staur med korn var veltet. Og der – ved siden av den ene stauren stod en svær bjørn og åt! Skulle det ”utysket” ete opp kornet hans og nå? Sivert sprang inn etter geværet, et munnladningsgevær som det tok lang tid å lade. Han skjøt mot bjørnen, men trodde han bommet. Han syntes udyret kom byksende mot ham. Han sprang inn i stua. Innenfor døra stod Dorthe og barna skrekkslagne. Det tok tid å lade geværet på nytt og ute var alt stille. Sivert gløttet på døra, og litt bortenfor stauren som var spist av lå bjørnen død. Det ble fridag i gruven den dagen, og det kom mange til gards for å se på bjørnen. Bamsen ble flådd, og Sivert fikk penger både for å ha skutt den og for fellen.

 

Det ble en fin jul på det lille bruket det året: Ei ny ku stod på båsen i fjøset, Dorthe bakte hvetekaker i stedet for barkebrød og i ovnen lå ei fin, mør bjørnestek. Den lille familien satt samlet rundt bordet, og Sivert leste juleevangeliet før de sammen sang en julesalme de var så glade i. De hadde mye å takke for denne julen!

 

Fritt etter en historie fortalt av Inger Århus i Fylkesavisen, 1953.

 

 


 

 

 

De som lå ute i krigens år.

 


 

Gamle Hans Christensen fortæller.

PD 17/5 1915

 

 

I vinter fyldte Hans Christiansen Skavreager) på Tan­gen i Eidanger 90 år. Forleden hadde vi en pas­siar med denne åndsfriske gamle mand, og han fortalte da en hel del fra gamle dage. Særlig dvælte han ved minderne fra ufredsårene for 100 år siden, og han kunde gjenfortælle mange inter­essante oplevelser og historier fra denne minderike tid. Han blir rent ungdommelig igjen når han rigtig kommer ind på vore fædres bedrifter.

 

Vi antar at vore læsere har lyst til at høre litt av hvad den gamle fortalte.

 

*

 

– Ja, sier han, jeg har jo snakket med flere av dem som var med i krigen i 1808–14. Men jeg blir gammel nu og hukommelsen svigter nok tildels. Det lille gran jeg mindes, kan jeg gjerne fortælle.                 

 

Jeg hadde to onkler som var med og sloss med svenskerne. De het Tor og Søren Hansen og bodde på Brunlanæs. De kjempet med i slaget ved Kjøl­berg bro. De klarte det godt og kom nogenlund helskapte hjem igjen begge to. Men svenskerne hadde de jaget svært, for­talte de. Og de skrøt av at nordmændene var så meget bedre til at slås.

 

Jeg snakket også med flere andre, som deltok i krigen, fortsatte hr. Christensen. En slik en var Lars Evensen på Ørvik ved Heistad. Han var enda murer og har sat op grundmuren under Kjellestadgården. Han hadde en hel del at fortælle. Krigen foregik på en langt anden måte dengang end nu. Flintebøsser var således det ene­ste ildvåpen som de hadde. Og man fór ikke så barbarisk frem den gangen som nu.

 

Soldaterne hadde det ikke rart, fortalte Lars Evensen. De slet vondt sent og tidlig. Mange ganger var det ikke andet at spise end litt havrevælling, men de fik brændevin i! Og ofte når det blev utrykning, var det ikke tid til at spise den heller. Klær måtte de ofte ha med selv, for med munderingsgreierne var det dårlig. Men det manglet ikke på at soldaterne var like kry og lystige for det. De sturet ikke, de karerne. Lars Evensen hadde felen med i leiren, han. Flink spillemand var han også og ofte danset gutterne efter slåtterne hans hele natten på bare sokkelæsten, så de var næsten barbent om morgenen, for­talte han. Ja, en fik jo more sig som en best kunde. Men stør­ste moroen var det naturligvis at jage ”de jakle svenskeradderne”. Og det gjorde de da også til gagns efter hvad de selv for­talte.

 

Det var en som het Brønhild på Breviksåsen, som likte godt at berette om de svære fægtningerne, som hadde været med svenskerne, og som han hadde været med på. Den­ne Brønhild – efternavnet har jeg glemt – var også en svær og ”brulsk” kar, som nok ikke heller var så grei at komme ut for.

 

En anden, jeg har hørt snak om og som var med, var Lars Tråholt, som var bjelkehugger på en av trælasttomterne i Brevik. Bestefar til kaptein Marum i Nystrand kom hjem med mén av sår han had­de fåt.

 

*

 

Forholdene var elendige over hele landet i den tiden. Det var krigen som ødela alting. Folk var aldeles utarmet. Og ekstra tyngsler og byrder blev der også lagt på nogen hver, og ikke minst på bønderne. Disse var den gangen pligtig til gratis at kjøre de militære når som helst og så langt som de ønsket sig. På Brevikskanten var det almindelig at måtte ta en kjøre­tur med dem ut til Larvik. Jeg snakket med flere som hadde måttet ut i slik gratisskyss. Selv om det var i travleste onna, så måtte de værs’ god spænde fra høilasset eller plogen og kjøre efter de militæres kom­mando.

 

Av mat var det ikke andet end det som kunde avles på gården. Indførselen var jo stop­pet. I 1812 frøs jo også grø­den bort, og det året blev det rent elendig. Man måtte da leve av fisk og melk. De som hadde rigtig store familier fik kjøpt en skjæppe rug. Og så var det jo at spise barkebrød, da. Dette blev almindeligvis tillavet av silje- og almebark, fordi den hadde slik søt smak.

 

Men der var såvidt til karer iblandt, at de reiste over til Danmark efter mat på egen regning og risiko. De hadde da bare små åpne båter, så selv om de kom lykkelig hjem igjen fra denne vågelige historie, så blev det ikke så stort de fik med. En av disse tapre var Per Brynildsen i Langesund. Han rodde over sjøen og kom også godt og vel hjem igjen med sin lille, men ”dyre last”, som De vet det heter    i ”Terje Viken”.

 

Det blev også fortalt, at en mand, som bodde på Sætre, gik den lange vei helt til Porsgrund for at – låne et brød.

 

*

 

Men trods de mange gjenvor­digheter og de mange savn, var det sterke folk den gangen – ja sterkere end nu, tror jeg. Og de var ikke ræd for at stå en dyst med fiende. Huf, nei da! Vi nordmænd har altid været hidsige til at forsvare os. Og selv om vi ikke altid har været så mange i tal, så har de al­tid vist sig tapre, sa Hans Chri­stensen.

 

Og – la han til – den 17. mai er den gjæveste dag vi nordmænd har. Derfor må vi holde den i agt og ære.

 

 


 


”Barkebrødstider”

 

Også før Danmark-Norge kom med i krigen, hadde det vært vansker med kornforsyningen til Norge. Det var krig, og engelskmennene la vansker i veien for skipstrafikken. Naturkreftene var også vanskelige, det var kalde somre og dårlige avlinger.

 

Den 19. juni 1806 innberetter Løvenskiold til rentekammeret:

 

”I de seneste dager har vi fått noe regn, men den kommer for sent for at befrie disse egne fra de sørgelige udsigter til vinteren, under hvilken jeg ikke endser hvorfra mennesker og kveg skal kunde erholde næringsmidler, så meget mindre som korntilførselen ikke har vært sterk. Hester og kveg finder i dette øyeblikk neppe livsopphold på marken, og kornet slåes i aks på 6 a 8 tommer i strå”. Han ber om at det kongelige magasin må få forsyninger slik at man i nødsfall kunne ”redde de trengende almuer fra hungerens nød”. Han har selv kjøpt opp betydelige kornmengde til familier knyttet til verket, og til og med skaffet høy fra sikre steder i England.

 

1808 var et av de verste årene. Da stod prestene og fortalte om erstatningsmidler som kunne brukes som mat. Den 1. juli innberetter sogneprest Schwach fra Solum prestegård at han har ”opplest befalingen fra pekestolen. En del skal ha prøvet den islandske mose og kvekgresset, men enkelte skal ha fått vondt …”. Han nevner også poteten – ”har gjort mange bekjent med denne skjønne rot”.

 

Blom, Gjerpen prestegård 7. juni 1808.

 

Har forskaffet seg islands mose fra at gjøre den kjendelig og så ofte som mulig fremvist den for almuen med oplysning om anvendelse og brug. Jeg har erfart at den av mange i dette sogn er kjendt i brug tilforn, i sær i året 1801. Mange har begyndt lenge siden i dette år at anvende den. Den er ikke nær at finde, men 2 a 3 mile herfra i temmelig mængde.

 

Mangelen på korn ledsager noksom til at optage den.

 

Angåedne de munteringssorter almuen trenger, er menn utnevnt for med all flid at søge, hvor kan tilveiebringes. (Presten har offentlig oppmuntret til saken utførelse)

 

 


 

 


Barkebrød - oppskrift

 barkebrd

Ingredienser:

 

1-2 liter ferdigmalt bark

 

1 liter mel (hvete eller havre)

 

-bark og mel knas sammen med kaldt vann til deigen er passelig

 

-la deigen stå en halvtimes tid

 

Tilberedning

 

-kjevles ut til passelige leiver som stekes på begge sidene på ei takke

 

-rogn, asal, bjørk, selje, furu og islandslav kan også brukes.

 

 

------------------------------------------------------------------------------------------------