Hjem
 

Kapittelberget med statuene-2 small

Dag og Gregorius i sitt rette element - på Bratsberg. Statuene er plassert langt nedenfor opplysningsskiltene, altså i god avstand fra kirkeruinen, slik riksarkivaren ønsker at det skal være. (foto/bildemontasje - med riktige proporsjoner - foretatt av Jan Thore Øvrum

 

 

Bakgrunn for statuene

 

Da Skien som handelsby feiret sitt 600 års jubileum i 1958, fikk Skien kommune en rekke gaver. Gaven fra Telemark Fylkeskommune var to granittskulpturer av Dag Eilivsson og Gregorius Dagsson, som var laget av professor Wilhelm Rasmussen.

 

 

Pvåre møter vil det fremover være mulig å betale med kort, sånn at bøker og inngangsbilletten kan løses med kort i stedenfor kontanter.

Publisert i Varden 15 juni 1935.

Fra mitt militliv på Gråtenmoen for ca. 50 år side.

Av Paulus Jonassen.

Skal jeg skrive litt om mitt soldaterliv må jeg begynne med å nevne Hansen, som den mest typiske person på moen, både blandt offiserer og soldater.

Når man i Skiens gater for en 50-60 år tilbake møtte en trille forspent en musete hest med en almindelig kjørekar på hokken, men en ualmindelig staut, vegtig kar sittende alene i trillens baksete givende denne en ordentlig «slagside» var det en av Skiens og Telefylkets befolkning mest kjendte menn «Hansen på moen» Gråtenmoens eier.

Hansen er iallfall den person fra moen som sitter mest markeret i min erindring. Jeg ser ham ennu sittende i en av sine «sjapper» på en tom anker beklagende sig over «det er ingen ting og tjene fær», men ledsaget av et veltilfreds, polisk smil der fortalte noe helt annet, gav man sig såg i prat med ham fikk man straks en av hans mange muntre, morsomme oplevelser fra hans yngre dage, da han drev som fraktermann langs kysten eller på Danmark med sin jagt eller mindre dampskib, med hvilke han mange gange hadde vært ute i hvad man kaller «hart vær». Husker således han fortalte om han hentet et mindre dampskib han hadde kjøpt i Danmark, der vist ikke var noe klasseskib hverken med «A eller stjerne». Kommen midt ut i Skagerak kom mannskapet (et par mann foruten Hansen) og meldte av, at nu orket de ikke å pumpe lenger, båten holdtes flytende kun ved hjelp av pumpene. Hansen svarte ganske rolig: «Weri wel», er dere forberedt på å drukne så kan alltids jeg også være de». Mannskapet fortsatte ved pumpene og greide båten inn til Langesund. Fra Langesund gikk turen næste dag opover Skiensfjorden. Porsgrunn passertes og alt gikk bra inntil Gråten, her las båten til næste dag. Mannskapet der bestod, som før sagt, av 2 mann, Ole Hansen, som bodde i Hjellen var dekksmann og Vorden, som bodde på Kleiva var maskinist, begge gikk hjem for å møte næste morgen og fortsette til Skien. Nu møtte imidlertid av en eller annen grunn maskinisten ikke op, men dekksmannen mente han nok skulde greie maskinen op til Skien. Han fikk også maskinen igang og opover til Skien bar det. Kommen op til bryggen her vilde maskinen ikke lystre lenger, men fortsatte tross kapteinens gjentagende «stopp» like op til «Lortebeks» utløp i mellem begge «Jernbuene», her blev den stående og stange i sølen inntil Vorden blev hentet, og fikk stoppet den.

«Hansen på moen» var en riktig «harhaus». Han veltet engang i sin senere alder med trillen nede i Gråtenbakken. Folk fortalte da at han hadde brukket tre ribben, der var de siste hele ribben han hadde igjen, og at situasjonen var yderst alvorlig, men uken efter såes både Hansen og «musen» i beste vigør på sin vanlige bytur.

Innrykningsdagen begynte med mottagelsen av halm og dennes istopning i utleverte madrasser; så var det mottagelsen av uniform og andre militære effekter som halsbind, sandaler, støvler, fotkluter, kokekar, brødpose, ransel med teltduk, teltstokk o.s.v. Under mottagelsen av uniform var det om å gjøre å få en der passet minst mulig; jo verre vi kunne se ut jo gildere var det; et par bukser alt for lange eller for korte en ditto våbenkjole for vid eller trang, hatt eller lue ned

over ørene. Når vi kunne stille slik på «lina» og så bli jaget inn igjen på depoet til skredderen for å få byttet i noe som ikke var stort bedre, men vakte like så meget latter var hensikten opnådd.

Som innrykningsdagen med lønning utbetalt en med stor leng dag især, hvis det inntraff regnvær, var dagene hvor vi fikk vår løning utbetalt en med stor lengsel imøtesett gledesdag. Lønningen fikk vi såvidt erindres hver 14. dag. Staten betalte dengang 13 øre pr. dag, holdt vi oss egen uniform, tror jeg vi fikk 20 øre pr. dag, så det var ikke nettop noen svimlende store beløp vi fikk (kr. 1,82 pr. 14. dag). Men så var heller ikke øllet dyrere enn 20 øre for en helflaske god bayer og 15-18 for en skikkelig dram «Allum nr. 1» eller «brun bittert» så det blev enda en liten smak for pengene eller den store gage, der anbragtes for de flestes vedkommende, trygt og sikkert i sjappa «hjå Hansen». De så ikke engang portemonaisen, men gikk direkte.

En annen gledesdag var når vi fikk «soldaterstompen og smøret» som foregikk en dag i uken. «Soldaterstompen» var av anseelig størrelse ca. en halv meter lang og dertil tykk og fyldig med tilhørende stor bondesmør- eller meierismørklatt (margarin bruktes den gang ikke). Til smørklatten uthulte vi en smørkopp i stompens midtparti. Hele greia gas gjerne bort av oss Skiensgutta til omboende arbeidere i Solum og Gråten eller til kamerater fra Telemarken mot at de pusset gevær og andre militæreffekter for oss.

Fra min eksersits de 24 ekstradage i Gruppeførerkurset 1888 har jeg mange morsomme erindringer. Som sjef hadde vi premierløitnant Gullbrandsen, og som underbefal hadde vi fra 2. komp. sersjant Pålskås, Bø, vel en av moens sprekeste og dyktigste sersjanter samt utmerket kommandør og instruktør. lste komp. gruppeførere hadde sersjant Heldal, likeledes en staut kar.

Gruppekurset 1888.

Foruten selv å lære å eksersere både geværeksersits og de forskjellige opslutninger og marsjer måtte vi også lære å føre halvtroppen og kommandere samme. Under bataljonseksersisen ute under feltmanøvrene skjedde denne komando efter hornsignaler. Vi måtte derfor lære disse signaler og forstå deres betydning. For å lette oss dette satte vi ord til de forskjellige signaler, som vi måtte synge når hornblåseren fra en nærliggende høide blåste dem. Skal citere ordene til enkelte av disse.

Telemarkens bataljons kjendingssignal: «Jens Johansen den vene guten, han kyssa jenta si mitt på truten, han kyssa a ein gong, han kyssa a to, men Jens Johansen var like god».

Fremrykningssignal: «Nå ska vi ta en, nå ska vi ta en, nå ska vi ta en, nå å å»

Tilbakemarsj: «Gå nu bak om bakken, gå nu bak om bakken, gå å å».

Ilden ophører: «Den hele bataljon holdt og front».

Matsignal: «Offiserer kom og spis, offiserer kom og spis, maten står ferdig på bo-ore» o.s.v.

Denne syngning av signalene gav selvfølgelig anledning til megen morro, idet enkelte var tidlig ferdig, andre forsent, især var der en Anesen fra Porsgrunn som gjerne kom en strofe efter oss andre, han hadde en kraftig tenorstemme og med hodet litt på snei stod han å hørte på «ekoet» av sin stemme som returnertes fra de omliggende åser.

Under øvelsen av å kommandere og eksersere troppen i de forskjellige marsjer, linjer og flankemarsjer og opslutninger (vi hadde troppen under komando en stund hver) passet vi gjerne på, når løjtnanten var i nærheten for å se på oss, å kommandere troppen like mot det sted han stod, Gikk han så unna lot vi troppen svinge efter så han formelig dreven rundt plassen. En annen øvelse vi likte og praktiserte, især når det var riktig varmt var på «stedet hvil» og «ikull» og lot

vi gjerne «gutta» ligge til løjtnanten erklærte at «nå kan de vist den øvelsen, nå får de op igjen og fortsette». Alt gikk under bare morro, rene «soldaterløier», ikke spor av krigsstemning. En undtagelse husker jeg dog. Vi hadde øvelse i føring av rekognoseringspatrulje nede i Tamburlunden. Fienden markertes av sersjant I. med en par mann. Gruppefører Anesen med 4 mann blev angrepet av ham og opfordredes til overgivelse, men selvfølgelig avvistes av A. som den sterkeste med sine 4 mot I.s 2 mann. Det endte med at da I. gikk på tross advarselen, sendte A. ham sin løse kruttladning med den følge at han fikk en del kruttkorn i ansiktet som senere måtte uttas av sanitetskapteinen. Anesen fikk 48 timers »vaktarrest» der var urettferdig straff. I. hadde med sin mindre styrke hatt plikten til å «vike». Dette var den eneste gang jeg kan huske der «fløt blod under krigen» på Gråtenmoen.

Fortsettes i artikel III.

Paulus Jonassen.


Jan nytt edsmedlem i Skien Historielag

Publisert i Varden 8 juni 1935.

Fra mitt militærliv på Gråtenmoen for ca. 50 år siden

Av Paulus Jonassen.

Foruten ekserseringen av troppen hendte det også at gruppeføreren fikk det meget vanskelige og ansvarsfulle hverv å undervise i «Blåboka». Denne undervisning foregikk helst på regnværsdage i teltet eller barakka. Vi følte imidlertid ikke ansvaret så svært trykkende, men praktiserte det på en meget lettvint måte, iallfall gjorde jeg det ved å postere en månn i teltdøren for å varsko når løitnanten var i farvannet. På forhånd var så en annen av mannskapet utnevnt til å bli eksaminert samt hvad spørsmålet vilde gjelle. Vi var nu trygge mot overrumpling og kunde nytte tiden efter behag til å fortelle historier o.s.v. Engang gikk det imidlertid galt. Vaktmannen signaliserte: Løjtnanten kommer! «Nu hvordan går det korporal?» «Jo hr. løitnant, nu tror jeg de kan blåboka fra perm til perm». Han tar selv imidlertid «blåboka» og eksaminerer i det han peker på en av de mindre kloke «skaller» innen troppen. «Kan du G. si mig hvad en «artillerist» er for noe?» G. ser hit og dit efter hjelp; jeg sitter like bak ham på teltgulvet og hvisker til ham en «marinegast». G. smeller seiersikker i, når jeg har sagt det. «Marinegast», hr. løitnant» . «Å er det du sier for noe». Jeg hvisker igjen: «Landvern tilsjøs». G. forklarende til løitnanten. «Jeg mente en av «lannvernet tilsjøs». Løitnanten gav ham en ordentlig overhaling. G snur sig og sender mig et bebreidende blikk, som han vilde si, er ikke du heller klokere. Løitnanten fortsatte selv undervisningen. Jeg slapp for fremtiden å undervise i «blåboka».

En annen historie vi gjorde nok så meget morro av var når det under regnvær begynte å dryppe i teltet; inntraff dette om aftenen, når vi skulde køie, blev det naturligvis et svare spetakkel, og hendte det da enkelte gange, at vi benyttet anledningen til å stjele oss ut og ta en ekstra bytur efter , «rosignalet» var gått. En kamerat Rudolf B. og undertegnede hadde ved et sådant tilfelle besluttet byturen. R. stod foran mig på teltgulvet bøiet, beskjeftiget med å snøre på sig skoene, jeg satt bakenfor ham og holdt på med samme arbeide, de øvrige kamerater holdt et svare leven. Plutselig blev teltdøren trukket tilside og ajourhavende løjtnant viser sig. Jeg gir samtidig R. et spark bak, han går rundt og blir sittende like ved løitnantens føtter med en forbausende mine «Nå R, er det du som holder spetakkel?» R. sittende

med fingrene til lueskyggen under stram honør, «Kan ikke ligge hr. løitpant, for det drypper på maven min». «Hold munn, stille i teltet sier jeg», R,: «Ja, men det drøpte på maven min hr. løitnant», Trussel og samme svar gjentak sig gjentagende gange forinnen Rudolf R, gav sig, og det omsider blev ro i teltet. En annen gang vi fikk et voldsomt

regnvær om natten var teltsnorene for hårdt strammet på teltstangen. Kl. 3 om natten røk den tvers av, og vi fikk hele historien over oss, geværer og uniformer, som hang rundt teltstangen, lå omhverandre under den klissvåte teltduk hvorunder vi sjøl krabbet omkring for å finne fatt i sakerne. Jeg hadde den gang en tykk kamerat i teltet, han stod i musikken og blåste tuba, han tok sig kostelig ut, når han med sin grove litt hese stemme ropende avvekslende efter «teltsjefen» og «tubaen». Vi av oss som var krabbet klar av elendigheten så hans bevegelser under teltduken krabbende rundt i «halmbåssen», et morsomt skue.

Det forskjellige slags «leirarbeide» som undertiden fallt var svært eftertraktet især når solen stekte riktig godt. Husker således jeg meldte mig da der blev spørsmål om «murkyndige» der kunde reparere «kokegravene» hvor enkelte nedfaldne og opbrendte murstene under grytene skulde repareres. Jeg blev antatt, men kan ikke si at det nettop blev

«fagmessig arbeide» som blev utført. Mitt hverv blev forresten å hente sand nede i »Gråtenbakken», gikk avsted med to bøtter kl. 9, kom tilbake igjen da middagssignalet gikk med to halvfyllte bøtter. Det meste av tiden tilbragtes nede i den skyggefulle Tamburlund nytende en kold selters sammen med den hyggelige korpstambur Edward Olsen. Fikk selvfølgelig «katten» av den misfornøide «furer» som hadde tilsyn med arbeidet. Som tegn på at leirarbeidet blev drevet med lyst og interesse kan anføres at en blandt soldatene utkommandert maler R. B., som skulde male en av depotbygningene ikke rakk å male mer enn 8 av vinduskarmene på den ene siden av bygningen under hele den tid rekrutt- og batajonsamlingen varte den sommeren. Jeg tror det var 96 dage. Den meste tid gikk til å lave maling, slå den ut, når den vel var ferdiglavet, ved et uheld naturligvis å velte malerpøsen for så igjen å skaffe sig maling. Dette gjentokes utallige ganger utover sommeren.

Under mine militære øvelser sommeren 87 og 88 inntraff det lange tørkeperioder med meldinger til Gråtenmoen om skogbrande og bønn om assistanse fra soldatene på moen til slukningen. Det hendte derfor at vi ikke så sjelden fikk ordre om å holde oss ferdig til brannutrykning til forskjellige ikke altfor langt unna liggende distrikter, en ordre som

blev mottatt med entusiasme og glede. Hakker, spader og økser utdeltes likeså ekstra feltproviant for anledningen fra depoene. Fra Hansens depoer (sjappene) anskaffet vi privat endel slukningsvæsker til bruk hvis heten og anstrengelsene skulde bli voldsomt store. Vi satt under spennt forventning i telt eller brakke mange gange langt utover aftenen. Nu hendte det de fleste gange at der kom kontraordre, at ilden var begrenset og at utrykningen ikke blev noe af, dette blev en stor skuffelse. For å døive denne istedenfor den opståtte tørst under brannslukningen grep vi til de hos Hansen anskaffede slukningsvædsker der snart fikk humøret op igjen og skuffelsen blev fordrevet og alt endte under jubel og munterhet mange gange helt til «reveljen» gikk kl. 5 om morgenen til «opstilling på linna».

Som alle andre på moen tilbragte dage hengikk under munterhet og godt humør, således var også dagene på «utmarsjene» og «feltmanøvrene» ute i terrenget morsomme og avvekslende. Det kunde jo hende at det kunde bli

litt anstrengende for enkelte, men så hadde de den utvei å legge sig på «Trosse» som det kalltes (medfølgende sanitetsvogn). Men det var ikke mange som benyttet sig av dette, kunde være kanskje enkelte «sårbente» eller en eller annen som fikk et lettere «heteslag» eller besvimelse.

Hendte dog på en utmarsj vi hadde til Bergan at en av de mere velnærede kamerater ikke orket lenger enn til Solum kirke. Her måtte han med prestens hest og karjol transporteres tilbake igjen til moen. Senere blev han erklæret «udyktig til linjen» og slapp fri militærtjenesten. Han var også Gråtenmoens tykkeste «fettklump». Vi andre fortsatte under feltmanøvren over Skilbred, Klovland og Hanestraktene til vest for Bergan hvor om aftenen leirslagningen foregikk

med de medbragte firemannstelter. Vi fikk regnvær ut på natten og da teltene var små så benene på de lengste «nr.» rakk utenfor blev det for disse en mindre behagelig «ekstrafotvask»; der imidlertid blev avhjulpet ved å innta nøitral oplivende fuktighet i form av varmt vann og kognak.

Endelig skal jeg i denne artikkel nevne litt om de militære straffe som mest bruktes på moen. Av de mest fryktede nevner jeg først «permisjonsnektelse»; den annen var å «paradere i vakten med full oppakning» i hviletiden om middagen eller kl. 5 morgen. Den tredje alm. «vaktarrest» å bli nektet permisjon en tre-fire søndage på rad var ikke

nettop noe hyggelig, især hvis ens familie eller enda værre «kjæreste» gikk i byen og ventet på en; «tiden fallt da lang» eller å paradere 13 gange i middagshvilen med full pakning fra brakka over hele moen ned til vakten i stekende sol som engang en soldat S., der hadde det med å være storsnutet mot sitt befal engang fikk. Det var heller ikke nettop noen nydelse. Da var «vaktarresten» et par dager bedre idet man fikk smuglet inn til sig gjennem gode kamerater forskjellig

til «underholdning, styrkelse og vederkvegelse». Jeg var imidlertid heldig, fikk kun en eneste parade. Det var natten efter St. Hans dagen der blev slått alarm og jeg møtte «på linna» i «ureglementert antrekk», kunde i farten ikke finne lua, men møtte barhodet. Det bragte mig som en påskjønnelse paraderer i vakten imorgen tidlig kl. 5, som blev

mottatt med et «takk for nådig straff hr. løitnant».

Mere næste artikel.

Paulus Jonassen.