Hjem » Artikler
 

Gatenavn i Skien - 3


Rektor Ørns gate

 

 

I vår serie om gatenavn i Skien har vi nå kommet til Rektor Ørnsgate. Det er derfor naturlig å undersøke litt om rektoren ved Skien lærde skole som har fått gaten oppkalt etter seg.

Rektor Knut Ramshart Ørn tilhørte solide familier i Skiensområdet. Hans far var kjøpmann i Skien, Hans Ørn, og moren Else Dorothea var datter til sognepresti Solum, Knud Ramshart. Skiens lærde skole stod ferdig i 1822, på Handelstorget, rett sør for kirken. Blant søkerne til stillingen som overlærer var Knud Ramshart Ørn. Han hadde ført en omflakkende tilværelse. Etter glimrende eksamener ved Københavns universitet, ser det ut til at han måtte avbryte studiene for å skaffe penger til resten av utdannelsen. På denne tiden traff han Ida Brun, som han ble ulykkelig forelsket i, og som han nok aldri klarte å glemme. Han dro hjemover og var huslærer hos sognepresten i Lårdal i hele syv år, bodde et år i Jarlsberg og var noen år  adjunkt ved Trondhjem lærde Skole. Fra starten i 1823 var Ørn overlærer, fra 1828 med tittelen rektor, ved Skien lærde Skole – latinskolen. Hans hovedfag var norsk og latin, men han underviste også i gresk. Han fikk ganske snart et navn i norsk skolehistorie og nøt stor anseelse. Han var en pedagog langt over det vanlige, med en frisk og personlig undervisning som elevene likte. Blant hans elever er det flere store personligheter i norsk historie, men de dyktigste og mest kjente er historikeren P.A. Munch og juristen A.M. Schweigaard. Da Schweigaard senere trengte penger for å fullføre sine studier, skaffet Ørn han en kortvarig ansettelse ved latinskolen. Rektor Ørn trakk seg tilbake i 1841 på grunn av dårlig helse, og han døde i Skien 16. oktober 1843, I 1850-årene fikk hans tidligere elever reist et monument i støpejern ved rektor Ørns grav på kirkelunden på Lie. Ca 150 år senere sørget Historisk Forum i Skien for at dette nygotiske minnesmerket, som var sterkt forvitret, igjen fremstår i fordums prakt – til ære for en av byens store sønner.

 

 

Thor Wølner Gundersen

Suoni i Duestien.


På vårt siste medlemsmøtBlomsgate 23, Skiene i november hadde vi et interessant foredrag om Duestien, holdt av Thorbjørn Wahlstrøm. Han fortalte og viste bilder fra den siste boka si om denne bydelen. Det fikk meg til å tenke på min egen familie som bodde i denne delen av byen i mange år. Min oldefar, Mathias Henriksen, slo seg ned i Chr. Blomsgate 23. Her bodde han med kona Karen Berthea, sønnene Peder, Jacob og Johannes og døtrene Marie og Karethe. Seinere bodde også sønnesønnene William og Konrad der. Av navnene på barna til Mathias og Karen kan vi se at de to var religiøse mennesker, og de var knyttet til metodistmenigheten i Skien. Og det er nettopp dette som knytter familien Henriksen i Chr. Blomsgt. 23 sammen med musikkforeningen Suoni. Musikkforeningen Suoni er nemlig gått ut fra Skien Metodistforening. Det var på tale å starte et musikk-korps allerede i 1891, men da det ble snakk om å kjøpe instrumenter, var nok forslaget om blåseinstrumenter for radikalt, og det ble kjøpt inn strengeinstrumenter i stedet. Først fire år etter ble Suoni startet som en undergruppe av Skiens Metodistmenighet, Ephwortligaens Musikkorps. Navnet Suoni fikk korpset først i 1898 da de gikk ut av Ephwortligaen. Og det er nå Chr. Blomsgt 23 kommer inn i bildet.

Her hadde nemlig Suoni sine første øvelser, og Peder, Jacob og Johannes var med.

Jakob Henriksen arbeidet også ivrig for å skaffe instrumenter til et guttekorps, foruten at han selv spilte i Suoni sammen med sine to brødre. For meg er det ganske artig å se hvordan interessen for å spre musikkgleden til ungdommen også gikk i arv til Jacobs to sønner, William og Konrad. De to arbeidet i flere år med opplæring i byens skolekorps på henholdsvis fløyte og klarinett. Selvsagt spilte de to også i mange år i Suoni.

Det er litt moro å se hvordan interessen for korpsmusikk har gått i arv helt opp til våre dager. Det viser seg at familiens vilje til å stå på både med øvingslokale og instruksjoner av ungdom har båret frukter. I våre dager er det kanskje ikke så veldig mange som hadde lagt stua si ut som øvingslokale. Det må ha gitt gjenklang i gatene omkring i Duestien når Suoni hadde sine første øvelser.

 


 

Torild Wølner Gundersen (født Henriksen)

Da handelen florerte i Duestien 

plesnerparken
                               

Ja, en må spørre seg hvorledes alle kunne selge og livnære seg i dette strøk i slutten av 30-årene og først i 40-årene. Her lå butikker som perler på en snor, ja, virksomheter var det nesten i hvert hus oppetter.

Vi begynner med gamle Landmann, der hvor Lietorvet er nå. Foruten et yrende liv i denne butikk og inni gården, med hester og folk, var det G. Fjeld Maskin, Lærhandel og urmaker i første etasje. I annen etasje drev Martha Tveitan koselig kafe og her samla folk seg fra utkanstrøka og hadde god tid.

Videre nedover drev Andelsslakteriet med utsalg og pølsemakeri/slakteri også med folkeliv rundt seg. Her var skoforretning og diverse i samme hus. Dernest tar vi steget over gata til den store hjørnegård hvor Lie Broderi & Trikotasje holdt til, derpå skreddermester Westbye, og bakermester Fæhn hadde og et av sine utsalg her. Jeg husker godt vi kunne kjøpe for 10 – 15 øre «kakesmuler» og få en stor pose med wienerbrød og boller «fra i går» oppi!. Vi hadde Erlsens fiskebasar hvor størjer (og senere håbrand|) sammen med all slags fisk lå utenfor i kasser.

Fru Sissener var en av byens kjente, kjære blomsterdamer og drev «Flora». Det er som jeg ennå fornemmer den deilige duft av narsisser og nelliker.

Oppe i neste gårdsrom drev Henriksen & Jensen salmakerverksted. I gamle «Betaniagården»

(menigheten bygde nytt hus i 1935) drev Mathias Ås Manufaktur & Utstyrsforretning med mange kunder og i annen etasje var den gang Skien Trygdekasse. Over i neste gård var før som nå Olaf Engh’s rikholdige manufakturbutikk, dessuten en bakerbutikk en tid og Gulliksens skoforretning.

Dernest litt ovenfor hadde Egeland kolonial. O.P.Sondresen flyttet dit han er nå (fra tidligere utsalg i Aallsgt. ved Bakken Sko). Bolvik hadde to utsalg vegg i vegg med melk/ost og frukt/tobakk.

Gurholt Bil besto i den tid som nå.

Så hadde vi den fine oasen: Plesnerparken med Narvesens kiosk i sørenden. Men vi unger satset ennå mer på en annen oase, nemelig Kristiansen bok/papir og lekebutikk. (på hjørnet nord for Gurholt). Her vandret vi jevnt og trutt. Kjøpte glansbilder, jule- og burstadsgaver m.m. Men gratis var det jo å titte i utstillingsvinduene.

Om vi ruslet videre over Schweigårdsgate, kom vi til Brodahls butikker. En for fisk og en for grønnsaker, hvor de solgte uteplanter om våren. På hjørnet etter var Harald Olafsens gode butikk (som ennå består) hvor det ble solgt alt av kolonial, høy og for-varer, og bønder fra Gjerpen både solgte og handlet. Her var et samlingssted i strøket og fargerikt innslag. Rett over gata hadde Bjørnstad kolonial, dessuten et stort meieriutsalg. Over til neste hjørne bygde i den tiden Fritzon sin kjøttforretning. Her fantes alt i gode pålegg og kjøttvarer. Inntil rasjoneringen kom og vi kunne lese på digre plakater i vinduene. «Denne uke ½ kg bolledeig til kunde fra nr. 10 til 50» osv. Ja, vi gjennomlevde dette også.

Der som Perry’s Bar er, hadde Frida Larsen en bra butikk, hvor det ble solgt både knekk, brus, kaker og masse annet. Vegg i vegg i samme hus var Hans Larsens Tobakksforretning. Her var det hyggelig samlingssted for «gutta i gata». Gjett om det ble pratet fotball og om Ballklubben kom til «å slå» Odd i neste runde?

Flere kjenner det vel igjen? Og alle husker vel de blide søstrene Pedersens fiskeutsalg og alle deres katter?

Tror nok de hadde et elderado hos disse koselige damene.

Vi trår over gata igjen og her var I.B.Andersens Manufaktur. Der har Øyvind Larsen nå sin butikk. Og ikke må vi forglemme fru Rohdes rikholdige frukt- og godtebutikk og hvor herlig kokosboller og alt smakte derfra.

Kjøpmann Gulliksens store hjørnegård på skrå over veien inneholdt foruten deres kolonial, Gunvard Pedersen’s Herrefrisør, Fjelldahls Broderi og rundt hjørnet mot Arentzgate - Marie Bøe’s Damefrisør.

Her kunne damene få «vannondulasjon» og tangkrøll for en billig penge! Når vi jentunger kunne gå til henne å få håret klipt håret og få en liten vipp med krølltangen, ja, da var vi i den syvende himmel. Det skulle så lite til for oss da.

Ja, mye mer kunne ramses opp om folk i «gata vår»………………………

Dette er direkte avskrift av en artikkel som Lillian Solberg skrev på 90-tallet i Varden.

,

Geitebuvarden

BRANNVETEN PÅ GEITEBUVARDEN
- 525 moh. Strategisk topp i Skien Vestmark

 

I årene før tusenårsskiftet hadde turfolk lenge observert forfallet på den gamle trekonstruksjonen på toppen av Geitebuvarden. nord i Vestmarka. Noen hadde prøvd å klatre opp på den, andre hadde brukt de løsrevne stokkene til turbål. Men det var en som oftere enn de fleste fant veien opp til varden og var bekymret for forfallet..

Sonja Mastdalen, som hadde vokst opp i nærområdet, hadde gjennom barndom og ungdom hatt utallige turer til varden. Som styremedlem i Skien Historielag oppfordret hun laget til å engasjere seg i en eventuell reparasjon av varden og viste til bildemateriale og annen dokumentasjon hvordan den en gang hadde sett ut. Laget tente på ideen og tok kontakt med grunneieren Løvenskiold-Fossum som viste stor imøtekommenhet, og snart var arbeidet i gang.

Turistforeningen som hadde ansvar for vedlikehold av stiene i området, ble også med i tillegg til fylkesmannens landbruksavdeling som bidro økonomisk.

- Slanke furuer ble felt nede ved Valebøveien og fraktet til topps av helikopterskolen, som var stasjonert på Geiteryggen. Tretten lass måtte til, men da var det bare å sette i gang for de tre arbeiderne fra Løvenskiold. Noe av kjernen i varden ble beholdt, og med plattform og rekkverk på toppen sto den flotte, nye brannveten ferdig sent i november 2001. Innvielsen fant sted neste vår med fellestur til topps, og en plakett med navnene på de involverte ble festet til byggverket.

Og selvsagt ble det holdt taler. Det var mange som ikke kjente bakgrunnen for den gamle trevarden, og det var den historien som måtte fortelles. Så da turfolket hadde samlet seg på toppen og nøt nistepakken, holdt Skien Historielags representant en tale som tok for seg den historiske bakgrunnen for byggverket. Her har vi kortversjonen::

- ”Mange av dere har nok vært her oppe utallige ganger tidligere, og noen har kanskje undret seg over hva denne trekonstruksjonen skulle tjene til. Vi må faktisk så langt tilbake i tid som til Håkon Adelsteinsfostres dager, den kongen vi kalte for Håkon den gode. Det var under hans regjeringstid at det ble påbudt å reise væter eller varder på de høyeste fjelltoppene. Disse ble oppført ikke lenger fra hverandre enn at en kunne se fra den ene til den andre. Når de ble tent var det et varsel om at fienden var i anmarsj.

I.flg. Snorre tok det bare syv netter fra hærbudet nådde fra syd til nord i landet.

Kongen bestemte videre at hver fri mann skulle eie til landets forsvar skjold, spyd, sverd eller øks. Landet ble delt i skipreider så langt som laksen gikk opp i elvene, og hvert skipreide skulle utruste og bemanne et skip. Det var 310 slike i landet vårt, og Holla, som Geitebuvarden tilhørte inntil våre dager, lå inn under Volufors (Ulefoss) skipreide. Når varden brant og hærpil var mottatt, hadde man å møte utrustet ved skipet sitt innen 5 dager. Skipet var på 20 eller 25 tofter. Ved hver tofte var det to leidingsmenn med 20 tylfter piler og en bue. Bøndene i skipreidet var pliktig til å utruste skipet sitt med mat for 2 måneder, og videre skulle de betale hver leidingsmann 1 øre sølv pr.måned i lønn. På Magnus Lagabøters tid var det 279 skipreider i landet, og sammen med signalvardene, som altså Holla hadde en av, nemlig Geitebuvarden, så var disse en del av landets forsvar. Skipreidene skal ikke ha omfattet innlandet, men distriktet omkring Norsjø ser i gammel tid ut til å ha vært regnet til kystnære områder. Ved Norsjø var det i tillegg til Volufors også Lindheim skipreide. Disse utgjorde, sammen med Gjerpen og Bamble, skipreider deler av landets sjøforsvar.

geitebuvarden utsiktVarden på Geitebufjell er visstnok blant de først bygde i landet. Det er altså mer enn 1000 år siden den første gang ble reist. Hele fjellet omkring er senere oppkalt etter den og heter i alminnelighet Geitebuvarden. Denne varden har nok mer enn en gang kalt Hollas våpenføre menn til å ruste seg til kamp. Når Geitebuvarden sist brant og deretter ble gjenreist er ikke godt å si, men det kan være meget lenge siden. Varden, som den sto der på 1930 tallet, var laget av store tunge stokker av malmen furu, de fleste er nå satt inn i den nye varden.

Vardene var bemannet nokså konstant gjennom hundreder av år. Så sent som i 1813 ble det gitt beskjed til lensmennene fra fogden om å ha vardene klare. Den gang gjalt det ufreden mellom Sverige og Danmark, som resulterte i Kielerfreden hvor Danmark måtte avstå Norge til Sverige.- Det måtte bygges hytte ved siden av for vaktmannskapene, og to mann skulle ha vakt ett døgn hver. På et gammelt bilde av Geitebuvarden kan det se ut som det var et lite krypinn i selve varden. Når farer truet, gjorde disse vardene tjeneste som telegraf, fordi vokterne signaliserte ved å stikke dem i brann. Med veldige ildsøyler som kunne ses på lang avstand, forkynte de fiendens ankomst. At Geitebuvarden har en suveren beliggenhet, med bort i mot 360 graders rundskue i klarvær, kan enhver få bekreftet. Tidligere kunne en se ikke mindre enn 9 kirker herfra, nemlig Gjerpen, Porsgrunn, Eidanger, Solum, Odde, Mælum, Helgen, Holla og Romnes kirker.

I Holla bygdebok fra 1925 undres forfatteren A.Nordstaa på om noe av tømmeret i varden har stått siden Håkon den godes tid. -

Men mer enn 1000 år er altså gått, og vi vet at varden i hvert fall ble reparert en gang på 1960-tallet. Men i de siste 20-25 årene har forfallet blitt stadig mer synlig, og når vi nå ser den flotte nye varden er vi takknemlige overfor alle som har jobbet for at dette skulle realiseres..”

I.S.,

"Taterbakken" i 1870-årene

Peder Carl William Blichfeldt (1817-1892) ble fogd i Bamble i 1861. Han hadde da sin bolig i Brevik, men flyttet i 1873 til Skien. I en kort periode bodde familien på Søndre Brekke, men kjøpte snart hus i Taterbakken.


blichfeldtBlichfeldt og frue Philippa 
f. Finne, hadde fire barn. Den yngste var Benedichte, født i Skien 1873. Hun ble senere gift med den danske professoren Age Friis, og bosatte seg i Danmark. "Bene", som hun ble kalt til daglig, skrev på sine eldre dager sine "erindringer". Vi gjengir deler av disse erindringene i den språkform hun selv benyttet, sterkt preget av mange års opphold i Danmark:

"...Paa Toppen af en tredie Bakke "Taterbakken" laa mine Forældres Hjem fra min tidlige Barndom. Der var den gang mange omstreifende "Tatere" allevegne i Byerne; de hidsede Fantassien og blev beskyldt for mangt og meget, ikke mindst for Tyverier. I denne Bakke har der vel engang været et særlig Tilholdssted for slig en Bande. Vort Hus var en meget gammel Bygning, jeg ved ikke hvor gammel, men alle de mange underlige Trapper og Krinkelkroge og "Kot" var ikke fra vor Tid. Og der var saa mange Værelser og underlige Rum, saa en kunde gaa sig helt borti dem, naar en ikke var kjendt. Min far havde været nødt til at købe denne gamle Gaard, da han ikke kunde faa andet passende Logi til Bolig og til Fogedkontor med Fogedarkiv. Nedenunder i Stueetagen var der paa den ene Side af Indgangsdøren en 2-Værelsers Lejlighed med Butikk, hvor Jomfru Sjerke solgte Sukker og Mel og Gryn og dejlige Sukkerstænger og Saakager, som jeg endnu kan huske smagte af Skuffe, og allerførst og fornemmelig "kogt" Sukker som jeg troer var Affald af Puddersukker, der blev opvarmet paa en særlig Maade og lagt på store Fade og hvælvet du, naar det var koldt og saa hugget op og solgt i stor eller smaa Stykker. Aldrig har nogenslags Konfekt smagt mig saa vidunderlig som "kogt Sukker", aldrig har noget synes mig saa gyldengult som det. Jeg har altid længtet efter at smage det igjen, men jeg troer ikke det laves mer — desværre!

Foruden den sjerkske Lejlighed med mange mystiske Udenomsrum fandtes der store og mindre Værelser nedenunder, sommetider var disse udlejede til en anden Familie, sommetider brugtes de til Kontorer og Soveværelse for min Far, det skiftedes lidt, for til Tider havde Far Kontorer paa Loftet. Alt skiftede forresten stadig i dettmærkelige skrumlede Hus, et sært Hus, som vi beboede, indtil det med det meste af Skiens By gikk op i Luer i Sommeren 1886.

I 2den Etage havde vi en riktig Lejlghed; vi kom fra Trappen ind i en stor Entre, fra den husker jeg særlig Rullegardinerne med Billeder fra danske Herregaarde, som optog mig meget. Fra Entreen førte store Fløjdøre paa begge Sider ind til hver sit mæktige Værelse, hvoraf det ene altid beholdt sine Dagligstuemøbler med Rødt Reps med det traditionelle store runde Bord midt i Stuen med Stole omkring, og ved Væggen midt mot Vinduernstod en Sofa med et ovalt Bord foran; paa den Sofa sov min Mor sin Middagssøvn.

Indenfor den store Stue, ud mot Gaarden, var en rædsom grim Spisestue med brunmalede Møbler, som vi altid var lidt skamfulde over. Saa kom et mæktigt Køkken med stort Baal paa Komfuret. Ved siden af Køkkenet et stort Soveværelse. I det hele tatt blev Værelserne stadig byttet om i Brug, det var egentlig ikke hyggelig! Og i uger midt paa den dejligste Sommertid blev der malet Gulve i to af Stuernhvert Aar; da blev der atter flyttet om, og i 6 uger skulde Gulvene staa og tørre og enda hang Fødderne altid i den første Tid.taterbakken

Udenfor Entredøren gikk en ubeskrivelig snørklet Trappe, belgmørk og uhyggelig, op til Loftsetagen, hvor Fars Fogedkontor til Tider var beliggende — til Tider var det altsaa i nederste Etage. At lægge et offentlig Kontor op paa et Loft med en saa brandfarlig og uhyggelig Adgang staar for mig som en Gaade; det hændte da ogsaa flere Gange, at Pengekassen og Fogedarkivet maatte bæres ned paa Gaden, hvis der var Ildebrand nogenlunde Nærheden, og det var ikke saa sjældent.

Der oppe paa Loftet var foruden Kontoret min Brors Værelse og saa Pigeværelset, et mistrøstig Rum til 2 Piger, uhyre nødtørftig udstyret og med Jernstenger for Vinduet (der havde engang boet en sindssyg Mand) og


forresten var det heller ikke nogen at kigge efter, for Vinduet vendte ud mot Skorstenen paa Nabohuset.

Huset havde ingen Have, men en Gaardsplads med Grus og en liden Stribe Græs med nogen smaa Birketrær paa; der var min enlige Legeplads, egentlig hyggelig var der ikke, for der hørtes underlige Lyde fra Gaarden ved Siden af; det var en Fattiggaaard, hvor ber bl.a. to sindssyge eller idiotiske Brødre, der skreg op i en forunderlig Tonarthelt umotiveret og umudulert; og Mænd kom døddrukne hjem, og Kvinder skændtes.

Udover Gaardspladsen gikk der, baade i ste og 2den Sals Højde, en Slags Svalegang, hvoraf den øverste ble brugt som Altan om Somrene. Den nederste gikk udenfor de primitive WC' er, Vedboden, Madboden og Rulleboden.

Udgangen fra Gaarden var et stort Portrum, hvor der hang Masser af "Brandspande" af tykt Lærred; det var jo betryggende! Ved Siden af Porten, i en liden ligesom Portnerbolig, boede tilleje en fordrukken Skomager, som pryglede sin Kone, naar han var fuld. De husede undertiden omrejsende Skuespillere, som sov i store Ølkassen; det var vel nok spændende for mig. Skomageren skulde, naar han ikke havde rede Penge, betale med Fodtøj, og det er sikkert dettFodtøj som har ødelagt mine Fødder, for de var altid enten for store eller for smaa, med på skulde de."

Etter bybrannen i 1886 hvor dette huset ble flammenes rov, flyttet fogd Blichfeldt med familie til "Haven" på Falkum. Han døde i 1892, hans kone Philippa døde i 1915. Deres eneste sønn Frederik Peder f. 1862 kom rundt 1900 til Søndre Falkum som han da leide av den daværende eieren Jacob Aasoldsen Aasland. I 1915 ble han eier av gården som senere er mest kjent som "Blichfeldtgården". Blichfeldt-familien var eier av Søndre Falkum til 1983.

Thorbjørn Wahlstrøm