Hjem » Artikler » Jonassen_03
 

Publisert i Varden 8 juni 1935.

Fra mitt militliv på Gråtenmoen for ca. 50 år siden

Av Paulus Jonassen.

Foruten ekserseringen av troppen hendte det også at gruppeføreren fikk det meget vanskelige og ansvarsfulle hverv å undervise i «Blåboka». Denne undervisning foregikk helst på regnværsdage i teltet eller barakka. Vi følte imidlertid ikke ansvaret så svært trykkende, men praktiserte det på en meget lettvint måte, iallfall gjorde jeg det ved å postere en månn i teltdøren for å varsko når løitnanten var i farvannet. På forhånd var så en annen av mannskapet utnevnt til å bli eksaminert samt hvad spørsmålet vilde gjelle. Vi var nu trygge mot overrumpling og kunde nytte tiden efter behag til å fortelle historier o.s.v. Engang gikk det imidlertid galt. Vaktmannen signaliserte: Løjtnanten kommer! «Nu hvordan går det korporal?» «Jo hr. løitnant, nu tror jeg de kan blåboka fra perm til perm». Han tar selv imidlertid «blåboka» og eksaminerer i det han peker på en av de mindre kloke «skaller» innen troppen. «Kan du G. si mig hvad en «artillerist» er for noe?» G. ser hit og dit efter hjelp; jeg sitter like bak ham på teltgulvet og hvisker til ham en «marinegast». G. smeller seiersikker i, når jeg har sagt det. «Marinegast», hr. løitnant» . «Å er det du sier for noe». Jeg hvisker igjen: «Landvern tilsjøs». G. forklarende til løitnanten. «Jeg mente en av «lannvernet tilsjøs». Løitnanten gav ham en ordentlig overhaling. G snur sig og sender mig et bebreidende blikk, som han vilde si, er ikke du heller klokere. Løitnanten fortsatte selv undervisningen. Jeg slapp for fremtiden å undervise i «blåboka».

En annen historie vi gjorde nok så meget morro av var når det under regnvær begynte å dryppe i teltet; inntraff dette om aftenen, når vi skulde køie, blev det naturligvis et svare spetakkel, og hendte det da enkelte gange, at vi benyttet anledningen til å stjele oss ut og ta en ekstra bytur efter , «rosignalet» var gått. En kamerat Rudolf B. og undertegnede hadde ved et sådant tilfelle besluttet byturen. R. stod foran mig på teltgulvet bøiet, beskjeftiget med å snøre på sig skoene, jeg satt bakenfor ham og holdt på med samme arbeide, de øvrige kamerater holdt et svare leven. Plutselig blev teltdøren trukket tilside og ajourhavende løjtnant viser sig. Jeg gir samtidig R. et spark bak, han går rundt og blir sittende like ved løitnantens føtter med en forbausende mine «Nå R, er det du som holder spetakkel?» R. sittende

med fingrene til lueskyggen under stram honør, «Kan ikke ligge hr. løitpant, for det drypper på maven min». «Hold munn, stille i teltet sier jeg», R,: «Ja, men det drøpte på maven min hr. løitnant», Trussel og samme svar gjentak sig gjentagende gange forinnen Rudolf R, gav sig, og det omsider blev ro i teltet. En annen gang vi fikk et voldsomt

regnvær om natten var teltsnorene for hårdt strammet på teltstangen. Kl. 3 om natten røk den tvers av, og vi fikk hele historien over oss, geværer og uniformer, som hang rundt teltstangen, lå omhverandre under den klissvåte teltduk hvorunder vi sjøl krabbet omkring for å finne fatt i sakerne. Jeg hadde den gang en tykk kamerat i teltet, han stod i musikken og blåste tuba, han tok sig kostelig ut, når han med sin grove litt hese stemme ropende avvekslende efter «teltsjefen» og «tubaen». Vi av oss som var krabbet klar av elendigheten så hans bevegelser under teltduken krabbende rundt i «halmbåssen», et morsomt skue.

Det forskjellige slags «leirarbeide» som undertiden fallt var svært eftertraktet især når solen stekte riktig godt. Husker således jeg meldte mig da der blev spørsmål om «murkyndige» der kunde reparere «kokegravene» hvor enkelte nedfaldne og opbrendte murstene under grytene skulde repareres. Jeg blev antatt, men kan ikke si at det nettop blev

«fagmessig arbeide» som blev utført. Mitt hverv blev forresten å hente sand nede i »Gråtenbakken», gikk avsted med to bøtter kl. 9, kom tilbake igjen da middagssignalet gikk med to halvfyllte bøtter. Det meste av tiden tilbragtes nede i den skyggefulle Tamburlund nytende en kold selters sammen med den hyggelige korpstambur Edward Olsen. Fikk selvfølgelig «katten» av den misfornøide «furer» som hadde tilsyn med arbeidet. Som tegn på at leirarbeidet blev drevet med lyst og interesse kan anføres at en blandt soldatene utkommandert maler R. B., som skulde male en av depotbygningene ikke rakk å male mer enn 8 av vinduskarmene på den ene siden av bygningen under hele den tid rekrutt- og batajonsamlingen varte den sommeren. Jeg tror det var 96 dage. Den meste tid gikk til å lave maling, slå den ut, når den vel var ferdiglavet, ved et uheld naturligvis å velte malerpøsen for så igjen å skaffe sig maling. Dette gjentokes utallige ganger utover sommeren.

Under mine militære øvelser sommeren 87 og 88 inntraff det lange tørkeperioder med meldinger til Gråtenmoen om skogbrande og bønn om assistanse fra soldatene på moen til slukningen. Det hendte derfor at vi ikke så sjelden fikk ordre om å holde oss ferdig til brannutrykning til forskjellige ikke altfor langt unna liggende distrikter, en ordre som

blev mottatt med entusiasme og glede. Hakker, spader og økser utdeltes likeså ekstra feltproviant for anledningen fra depoene. Fra Hansens depoer (sjappene) anskaffet vi privat endel slukningsvæsker til bruk hvis heten og anstrengelsene skulde bli voldsomt store. Vi satt under spennt forventning i telt eller brakke mange gange langt utover aftenen. Nu hendte det de fleste gange at der kom kontraordre, at ilden var begrenset og at utrykningen ikke blev noe af, dette blev en stor skuffelse. For å døive denne istedenfor den opståtte tørst under brannslukningen grep vi til de hos Hansen anskaffede slukningsvædsker der snart fikk humøret op igjen og skuffelsen blev fordrevet og alt endte under jubel og munterhet mange gange helt til «reveljen» gikk kl. 5 om morgenen til «opstilling på linna».

Som alle andre på moen tilbragte dage hengikk under munterhet og godt humør, således var også dagene på «utmarsjene» og «feltmanøvrene» ute i terrenget morsomme og avvekslende. Det kunde jo hende at det kunde bli

litt anstrengende for enkelte, men så hadde de den utvei å legge sig på «Trosse» som det kalltes (medfølgende sanitetsvogn). Men det var ikke mange som benyttet sig av dette, kunde være kanskje enkelte «sårbente» eller en eller annen som fikk et lettere «heteslag» eller besvimelse.

Hendte dog på en utmarsj vi hadde til Bergan at en av de mere velnærede kamerater ikke orket lenger enn til Solum kirke. Her måtte han med prestens hest og karjol transporteres tilbake igjen til moen. Senere blev han erklæret «udyktig til linjen» og slapp fri militærtjenesten. Han var også Gråtenmoens tykkeste «fettklump». Vi andre fortsatte under feltmanøvren over Skilbred, Klovland og Hanestraktene til vest for Bergan hvor om aftenen leirslagningen foregikk

med de medbragte firemannstelter. Vi fikk regnvær ut på natten og da teltene var små så benene på de lengste «nr.» rakk utenfor blev det for disse en mindre behagelig «ekstrafotvask»; der imidlertid blev avhjulpet ved å innta nøitral oplivende fuktighet i form av varmt vann og kognak.

Endelig skal jeg i denne artikkel nevne litt om de militære straffe som mest bruktes på moen. Av de mest fryktede nevner jeg først «permisjonsnektelse»; den annen var å «paradere i vakten med full oppakning» i hviletiden om middagen eller kl. 5 morgen. Den tredje alm. «vaktarrest» å bli nektet permisjon en tre-fire søndage på rad var ikke

nettop noe hyggelig, især hvis ens familie eller enda værre «kjæreste» gikk i byen og ventet på en; «tiden fallt da lang» eller å paradere 13 gange i middagshvilen med full pakning fra brakka over hele moen ned til vakten i stekende sol som engang en soldat S., der hadde det med å være storsnutet mot sitt befal engang fikk. Det var heller ikke nettop noen nydelse. Da var «vaktarresten» et par dager bedre idet man fikk smuglet inn til sig gjennem gode kamerater forskjellig

til «underholdning, styrkelse og vederkvegelse». Jeg var imidlertid heldig, fikk kun en eneste parade. Det var natten efter St. Hans dagen der blev slått alarm og jeg møtte «på linna» i «ureglementert antrekk», kunde i farten ikke finne lua, men møtte barhodet. Det bragte mig som en påskjønnelse paraderer i vakten imorgen tidlig kl. 5, som blev

mottatt med et «takk for nådig straff hr. løitnant».

Mere næste artikel.

Paulus Jonassen.