Hjem » Artikler » Gatenavn i Skien
 

Publisert i Varden 15 juni 1935.

Fra mitt militliv på Gråtenmoen for ca. 50 år side.

Av Paulus Jonassen.

Skal jeg skrive litt om mitt soldaterliv må jeg begynne med å nevne Hansen, som den mest typiske person på moen, både blandt offiserer og soldater.

Når man i Skiens gater for en 50-60 år tilbake møtte en trille forspent en musete hest med en almindelig kjørekar på hokken, men en ualmindelig staut, vegtig kar sittende alene i trillens baksete givende denne en ordentlig «slagside» var det en av Skiens og Telefylkets befolkning mest kjendte menn «Hansen på moen» Gråtenmoens eier.

Hansen er iallfall den person fra moen som sitter mest markeret i min erindring. Jeg ser ham ennu sittende i en av sine «sjapper» på en tom anker beklagende sig over «det er ingen ting og tjene fær», men ledsaget av et veltilfreds, polisk smil der fortalte noe helt annet, gav man sig såg i prat med ham fikk man straks en av hans mange muntre, morsomme oplevelser fra hans yngre dage, da han drev som fraktermann langs kysten eller på Danmark med sin jagt eller mindre dampskib, med hvilke han mange gange hadde vært ute i hvad man kaller «hart vær». Husker således han fortalte om han hentet et mindre dampskib han hadde kjøpt i Danmark, der vist ikke var noe klasseskib hverken med «A eller stjerne». Kommen midt ut i Skagerak kom mannskapet (et par mann foruten Hansen) og meldte av, at nu orket de ikke å pumpe lenger, båten holdtes flytende kun ved hjelp av pumpene. Hansen svarte ganske rolig: «Weri wel», er dere forberedt på å drukne så kan alltids jeg også være de». Mannskapet fortsatte ved pumpene og greide båten inn til Langesund. Fra Langesund gikk turen næste dag opover Skiensfjorden. Porsgrunn passertes og alt gikk bra inntil Gråten, her las båten til næste dag. Mannskapet der bestod, som før sagt, av 2 mann, Ole Hansen, som bodde i Hjellen var dekksmann og Vorden, som bodde på Kleiva var maskinist, begge gikk hjem for å møte næste morgen og fortsette til Skien. Nu møtte imidlertid av en eller annen grunn maskinisten ikke op, men dekksmannen mente han nok skulde greie maskinen op til Skien. Han fikk også maskinen igang og opover til Skien bar det. Kommen op til bryggen her vilde maskinen ikke lystre lenger, men fortsatte tross kapteinens gjentagende «stopp» like op til «Lortebeks» utløp i mellem begge «Jernbuene», her blev den stående og stange i sølen inntil Vorden blev hentet, og fikk stoppet den.

«Hansen på moen» var en riktig «harhaus». Han veltet engang i sin senere alder med trillen nede i Gråtenbakken. Folk fortalte da at han hadde brukket tre ribben, der var de siste hele ribben han hadde igjen, og at situasjonen var yderst alvorlig, men uken efter såes både Hansen og «musen» i beste vigør på sin vanlige bytur.

Innrykningsdagen begynte med mottagelsen av halm og dennes istopning i utleverte madrasser; så var det mottagelsen av uniform og andre militære effekter som halsbind, sandaler, støvler, fotkluter, kokekar, brødpose, ransel med teltduk, teltstokk o.s.v. Under mottagelsen av uniform var det om å gjøre å få en der passet minst mulig; jo verre vi kunne se ut jo gildere var det; et par bukser alt for lange eller for korte en ditto våbenkjole for vid eller trang, hatt eller lue ned

over ørene. Når vi kunne stille slik på «lina» og så bli jaget inn igjen på depoet til skredderen for å få byttet i noe som ikke var stort bedre, men vakte like så meget latter var hensikten opnådd.

Som innrykningsdagen med lønning utbetalt en med stor leng dag især, hvis det inntraff regnvær, var dagene hvor vi fikk vår løning utbetalt en med stor lengsel imøtesett gledesdag. Lønningen fikk vi såvidt erindres hver 14. dag. Staten betalte dengang 13 øre pr. dag, holdt vi oss egen uniform, tror jeg vi fikk 20 øre pr. dag, så det var ikke nettop noen svimlende store beløp vi fikk (kr. 1,82 pr. 14. dag). Men så var heller ikke øllet dyrere enn 20 øre for en helflaske god bayer og 15-18 for en skikkelig dram «Allum nr. 1» eller «brun bittert» så det blev enda en liten smak for pengene eller den store gage, der anbragtes for de flestes vedkommende, trygt og sikkert i sjappa «hjå Hansen». De så ikke engang portemonaisen, men gikk direkte.

En annen gledesdag var når vi fikk «soldaterstompen og smøret» som foregikk en dag i uken. «Soldaterstompen» var av anseelig størrelse ca. en halv meter lang og dertil tykk og fyldig med tilhørende stor bondesmør- eller meierismørklatt (margarin bruktes den gang ikke). Til smørklatten uthulte vi en smørkopp i stompens midtparti. Hele greia gas gjerne bort av oss Skiensgutta til omboende arbeidere i Solum og Gråten eller til kamerater fra Telemarken mot at de pusset gevær og andre militæreffekter for oss.

Fra min eksersits de 24 ekstradage i Gruppeførerkurset 1888 har jeg mange morsomme erindringer. Som sjef hadde vi premierløitnant Gullbrandsen, og som underbefal hadde vi fra 2. komp. sersjant Pålskås, Bø, vel en av moens sprekeste og dyktigste sersjanter samt utmerket kommandør og instruktør. lste komp. gruppeførere hadde sersjant Heldal, likeledes en staut kar.

Gruppekurset 1888.

Foruten selv å lære å eksersere både geværeksersits og de forskjellige opslutninger og marsjer måtte vi også lære å føre halvtroppen og kommandere samme. Under bataljonseksersisen ute under feltmanøvrene skjedde denne komando efter hornsignaler. Vi måtte derfor lære disse signaler og forstå deres betydning. For å lette oss dette satte vi ord til de forskjellige signaler, som vi måtte synge når hornblåseren fra en nærliggende høide blåste dem. Skal citere ordene til enkelte av disse.

Telemarkens bataljons kjendingssignal: «Jens Johansen den vene guten, han kyssa jenta si mitt på truten, han kyssa a ein gong, han kyssa a to, men Jens Johansen var like god».

Fremrykningssignal: «Nå ska vi ta en, nå ska vi ta en, nå ska vi ta en, nå å å»

Tilbakemarsj: «Gå nu bak om bakken, gå nu bak om bakken, gå å å».

Ilden ophører: «Den hele bataljon holdt og front».

Matsignal: «Offiserer kom og spis, offiserer kom og spis, maten står ferdig på bo-ore» o.s.v.

Denne syngning av signalene gav selvfølgelig anledning til megen morro, idet enkelte var tidlig ferdig, andre forsent, især var der en Anesen fra Porsgrunn som gjerne kom en strofe efter oss andre, han hadde en kraftig tenorstemme og med hodet litt på snei stod han å hørte på «ekoet» av sin stemme som returnertes fra de omliggende åser.

Under øvelsen av å kommandere og eksersere troppen i de forskjellige marsjer, linjer og flankemarsjer og opslutninger (vi hadde troppen under komando en stund hver) passet vi gjerne på, når løjtnanten var i nærheten for å se på oss, å kommandere troppen like mot det sted han stod, Gikk han så unna lot vi troppen svinge efter så han formelig dreven rundt plassen. En annen øvelse vi likte og praktiserte, især når det var riktig varmt var på «stedet hvil» og «ikull» og lot

vi gjerne «gutta» ligge til løjtnanten erklærte at «nå kan de vist den øvelsen, nå får de op igjen og fortsette». Alt gikk under bare morro, rene «soldaterløier», ikke spor av krigsstemning. En undtagelse husker jeg dog. Vi hadde øvelse i føring av rekognoseringspatrulje nede i Tamburlunden. Fienden markertes av sersjant I. med en par mann. Gruppefører Anesen med 4 mann blev angrepet av ham og opfordredes til overgivelse, men selvfølgelig avvistes av A. som den sterkeste med sine 4 mot I.s 2 mann. Det endte med at da I. gikk på tross advarselen, sendte A. ham sin løse kruttladning med den følge at han fikk en del kruttkorn i ansiktet som senere måtte uttas av sanitetskapteinen. Anesen fikk 48 timers »vaktarrest» der var urettferdig straff. I. hadde med sin mindre styrke hatt plikten til å «vike». Dette var den eneste gang jeg kan huske der «fløt blod under krigen» på Gråtenmoen.

Fortsettes i artikel III.

Paulus Jonassen.